Gå til sidens hovedinnhold

Fortellingen som sprakk

Da Trøndelag Aps egne sto fram med sine fortellinger, sprakk den konkurrerende fortellingen om Trond Giske som et offer for Oslo-makta.

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Narrativ er et finere ord for fortelling. Ikke bare fortellingens innhold, mens også dens oppbygging og hvordan man tror folk reagerer på den.

Ordet brukes gjerne om kunstneriske uttrykk - tekst, bilder, musikk - men er også nyttig for å forstå politikk. Foran hvert valg prøver nemlig alle politiske partier og politiske kandidater å utforme det narrativet de tror vil appellere til flest mulig velgere.

Vi har sett det utspille seg i sin reneste form i USA de siste to ukene, i forbindelse med de to partienes landsmøter. Der har de tegnet hvert sitt dystre bilde av virkeligheten, og det parti som tegner det bildet flest velgere kjenner seg igjen i vil vinne valget.

Vi har også sett det i mindre format foran årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti denne uken. For også der var det på mange måter to narrativer, to ulike fortellinger som kolliderte.

Den ene handlet om et seksuelt rovdyr som setter unge kvinner i fare, den andre om et lokalt offer for et skittent, politisk spill fra makta i «Oslo», det nye begrepet for alt distriktene finner vondt og vanskelig.

Deri lå også Ap-leder Jonas Gahr Støres dilemma. Hadde han grepet inn på vegne av den første fortellingen - og partiets framtid - ville det for svært mange Trøndelag bare bekrefte at den andre fortellingen var den sanne.

Tidlig i uka så da også den andre fortellingen, offerfortellingen ut til å vinne fram; en samlet valgkomité innstilte Trond Giske som ny lokallagsleder.

Så sprakk det narrativet, etter at flere unge kvinner sto fram med sine fortellinger om en seksualisert partikultur, med Giske som sjefsulven.

Dermed raknet Giske offerrolle, og han ender sannsynligvis helt utenfor lederkabalen i Trøndelag Ap.

I sosiologien kalles det Thomas-teoremet: «Hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, så blir de virkelige i sine konsekvenser».

Eller sagt med andre ord: Det som bestemmer hvordan vi agerer er ikke virkeligheten slik den faktisk er, men slik vi tror den er. Dette forklarer mye av kraften i et godt narrativ.

En god fortelling gir oss nemlig sin versjon av hvordan virkeligheten faktisk er, og tror vi på den handler vi ut fra den. For eksempel ved å gi en mann andre fortellinger kaller en overgriper sitt comeback i rikspolitikken.

Me too-bevegelsen er et annet eksempel på hvordan en ny fortelling endrer vårt syn på verden, og deretter hvordan vi agerer i forhold til den.

At politikk og sex hører sammen er noe vi har visst lenge; eldre menn med makt og unge kvinner med ambisjoner er en standardklisjé i det politiske liv. Det ble ansett som en del av menneskenaturen, og kritikken gikk som oftest mot de kvinner man mente «lå seg til topps».

I dag ser vi på en helt annen måte hvordan dette handler om makt, ikke sex, og at ansvaret for at grenser ikke krysses ligger hos den som har makta.

Og dette nye synet på virkeligheten ville aldri kommet uten de mange modige fortellingene fra unge kvinner som har opplevd seksuell trakassering.

Også den seneste utviklingen i Giske-saken handler om fortellinger, denne gang fra to unge AUF-ere.

Andre har fortalt lignende historier før, og Giske har beklaget sin adferd. Men disse nye fortellingene kommer fra medlemmer av eget partilag, til og med fra Trond Giskes indre krets.

Det gjør det tilnærmet umulig å holde fast ved det konkurrerende narrativet; at anklagene er ledd i et skitten spill fra "Oslo".

For under ethvert narrativ ligger det faktisk en reell virkelighet, og innimellom bryter den så klart gjennom at selv den sterkeste fortelling slår sprekker, og vi får et glimt av verden slik den faktisk er.

Kommentarer til denne saken