Gå til sidens hovedinnhold

Første jul i et fremmed land

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Snart skal jeg feire min første jul i et fremmed land. Og nei, jeg har ikke flyttet ut av Norge, det er det fremmede som har flyttet inn hos meg.

Smittefare, sosial isolasjon, ensomhet; selv de sterkeste julelys og nyttårsraketter vil ikke kunne bryte gjennom det mørke som har senket seg over årets høytid.

Ribbesvoren ble svidd og pinnekjøttet oversaltet lenge før jula kom, og lite tyder på at det blir noe bedre i løpet av de neste ukene eller månedene.

Jeg skal nok klare å komme meg gjennom denne jula, uansett hvor fremmed den vil føles. Jeg skal nok også klare meg til en vaksine er på plass. Ikke har jeg mistet jobben, ikke har jeg vært syk, så jeg har egentlig ikke så mye å klage på.

Men også jeg har følt på isolasjonen, kjent ensomhetens kulde stange seg inn i hjemmekontoret. Det er likevel ingen ting mot det enkelte andre har vært tvunget til å føle på.

De mange som faktisk kan bli nødt til å feire jul, om ikke i et fremmed land, så i en fremmed by.

Hver høst flytter tusenvis av unge mennesker hjemmefra for å studere. Med det begynner de på neste etappe i sine liv, første steg mot det virkelige voksenlivet.

Det er ofte skremmende, men også spennende. Man møter nye mennesker, får nye erfaringer, blir etter hvert den man var ment å skulle bli.

Jeg husker fremdeles mine første steg inn på universitetsområdet på Blindern i Oslo. Ny i byen og uten en eneste kjenning i den myteomspunne Tigerstaden.

Jeg gruet meg, men jeg gledet meg enda mer, der jeg sto et sted mellom barn og voksen. Det ble mest gleder, takket være medstudenter og gode naboer rundt min 11 kvadratmeter store studenthybel.

Det sosiale ble til slutt så dominerende at jeg strøk på første eksamen. Det var en lærepenge, og resten av studietiden klart jeg å balansere det faglige og det sosiale på en mye bedre måte.

Den sjansen får ikke dagens unge studenter. For det sosiale har vært nesten totalt fraværende, og det faglige har foregått via iskalde tv-skjermer.

Alene på sine hybler, langt unna venner og familie har tusenvis av unge mennesker slitt seg gjennom en høst som er blitt mørkere og mørkere.

Nå skal mange av dem endelig få komme hjem t´ jul. Men også for dem blir det en hjemreise til et fremmed land, fra en fremmed by.

- Vær forberedt på å avlyse julaften er budskapet fra helseministeren, mens rådet fra smittevernekspertene er å omgås med så få andre mennesker som mulig.

«Neste sommer finnes ikke når du er ung», hevdet helseminister Bent Høie i sin hilsen til norsk ungdom i april. Det gjør heller ikke neste jul.

Ungdomstida er en av våre mest formative perioder og det er ingen tvil om at minst ett årskull ungdom nå har fått sin mentale og sosiale utvikling satt på vent.

Effektene av det, på både det personlige og det samfunnsmessige plan, vil vi ikke få vite noe om før mange år er gått. De fleste vil sikkert klare seg godt, men de som var mest skrøpelige fra før kan bli påført livsskadende sår.

Disse er pandemiens fremste ofre. Det er gjort lite for å hjelpe dem, helseministerens retorikk har vært klart bedre enn hans konkrete tiltak.

Til Høies forsvar skal det sies at det heller ikke er lett å vite hva som skulle vært gjort. Det gjelder egentlig på der personlige plan også, men en ting kan vi alle gjøre: La være å hetse ungdommen og kalle dem smittespredere når de utøver helt normal adferd for sin aldersgruppe.

Noen ganger er faktisk det mest fornuftige du kan gjøre å være litt ufornuftig. Selv om det skulle øke smittefaren litte, bitte grann. Den dagen vi glemmer det er vi virkelig blitt voksne; da har vi sluttet å vokse.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.