«Forsoning skjer i relasjon til noen andre, og der oppfatter jeg at det enda er en stor jobb å gjøre».

Ordene kom fra tidligere sametingspresident Aili Keskitalo, medlem i Sannhets- og forsoningskommisjonen, da hun i en artikkel i Klassekampen reflekterte over hvorvidt man hadde lyktes i å engasjere det norske storsamfunnet i Sannhets- og forsoningskommisjonen arbeid.

Kommisjonen har nå lagt frem sin rapport, og det er som ventet sterk lesing. Det er historier om alvorlige overgrep, og en norsk stat som i mange år gjorde sitt ytterste for å slette alle spor av samisk, kvensk, norsk-finsk og skogfinsk kultur. Det er historier om mennesker som mistet mulighet til å lære sitt språk, om språk som er blitt borte, og om landområder som ble fratatt med makt. Det er historier om barn som staten skilte fra foreldrene utelukkende på bakgrunn av deres etnisitet. Det er vår nære historie. Så nær at det fremdeles er mange nålevende norske borgere som har dette som en sentral del av sin oppveksthistorie enten fordi de opplevde det selv, eller fordi dette rammet deres foreldre. Det er beretningen om dagens konsekvenser av en historie der målet var å presse minoriteters historie inn i et norsk narrativ, der hets og rasisme var ønsket politikk, der assimilering var et honnørord.

Kommisjonen har møtt utallige personer som har både våget, og orket, å møte opp på innspillsmøter for å fortelle sin egen og sin slekts historie. Som har trosset ubehaget for å få oss alle til å forstå. Forstå at fortidens sår er nåtidens arr. Dette er en gave vi må forvalte godt. Det er storsamfunnets jobb å nå ta vare på de nye sporene vi alle har fått del i. Spor som lenge har vært kjent blant urfolk og nasjonale minoriteter, men som storsamfunnet i stor grad har lukket øynene for.

Forsker på Oslo Met, Mikkel Berg Nordli, har beskrevet at fornorskningen kan sammenlignes med å stå på toppen av et fjell og dytte på en stein så den ruller nedover. Selv om man ikke lenger står på toppen og dytter, så ruller fornorskningen videre. Jobben nå er å stoppe steinene, men også å bygge opp det de ødela på sin vei nedover fjellskrenten. Denne jobben må storsamfunnet ta. Det handler om strukturer som må rettes opp i, som for eksempel en reell mulighet til å få opplæring i eget språk, uansett hvilken skole man sokner til, eller hvilken by man bor i. Det handler om hvem sin historie som fortelles, og fra hvilket ståsted. Det handler om hvilken forskning vi ser vi har behov for. Og ikke minst handler det, som kommisjonen peker på, om å heve kunnskapsnivået i samfunnet om nasjonale minoriteter og urfolk. Det foreslåtte senteret for forskning og formidling vil være en god start.

Historien viser oss at år med assimilering og fornorskning også har hatt innvirkning på majoritetssamfunnets virkelighetsforståelse, en til dels ensidig forståelse. Sist har vi sett dette i behandlingen av «Fosen-saken». I dag arrangeres 600-dagers markeringen av Fosen-dommen i Høyesterett. Det er en viktig påminnelse om at fortidens beslutninger kaster lange skygger over levd liv i dag.

Kommisjonens rapport viser med all tydelighet at det er behov for mer kunnskap i storsamfunnet om det som faktisk er vår felles historie, men som overveiende har vært fortalt fra et majoritetsståsted. Forsoning kan kun skje dersom man lytter til hverandre uten at den ene mektige part vil pådytte den andre sin virkelighetsforståelse. Vi må ha mer kunnskap om at den politikken som ble ført i mange år har vært noens tap, og andres privilegium.

Likestillingssenteret KUN samarbeider i prosjektet «Kjenn Oss» med ressurspersoner og organisasjoner fra våre nasjonale minoriteter og urfolk. Prosjektet skal heve kompetansen om urfolk og nasjonale minoriteter, og vi ser tydelig i arbeidet med dette prosjektet hvordan minoriteter har mistet privilegier i byggingen av den moderne norske stat. Men mer enn det: Historien lever. Sannhets- og forsoningskommisjonen skriver også om den hets, utestengelse, rasisme og diskriminering som skjer i dag, mot både urfolk og nasjonale minoriteter. Dette skjer ikke i et vakuum. Dette skjer med gjenklang i en lang historie, men det skjer i dag. Her har vi alle et individuelt ansvar for å stå opp mot hets, diskriminering og rasisme.

Det er tid for å rette opp urett. Det er tid for oss alle å ta imot de fortellingene kommisjonen har samlet inn, og forvalte dem klokt. Det er tid for å stoppe de rullende steiner, og reparere. Fordi det er som Keskitalo så riktig sier: Forsoning skjer i en relasjon.