I år er det 20 år siden min første reise til Ghana. Det resulterte i AWIP, et prosjekt basert på mikrofinans. Små lån til kvinner, som brukes til å etablere egen arbeidsplass og tjene penger. Organisasjonen ble selvående i landsbyen i 2018 og mye så lyst ut. Så kom pandemien. Klimaendringer fører til mer regn og flom. Avlinger, hus og infrastruktur ødelegges. De velstående klarer seg overalt. De fattige får det verre. Når avisene hjemme skriver om kriser og katastrofer, og det handler om mangel på vaniljekrem og andre banaliteter, burde de tatt seg en tur til Utlandet. Hørt kvinnene fortelle om sin bunnløse fortvilelse etter pandemien, og deres håp om et lite lån som kan gi dem inntekter. Et mikrolån er ikke nok til å utrydde fattigdom. Men det hjelper noen. Og «noen» er et medmenneske. Ja vi skal si fra om urett også i et velferdssamfunn. Men jeg våget ikke si et ord om hvordan pandemien forløp i Norge til sammenligning.