Gå til sidens hovedinnhold

«Førr evig» i den evige stad

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Roma har ofte vært å regne som en maktfaktor i europeisk fotball. Derfor forvrengte det selvbildet og identiteten når de ble ydmyket, i det Gazzetta dello Sport omtalte som «Nordpolen». 6-1-tapet på Aspmyra, var det største tapet til verdens mest meriterte aktive trener, José Mourinho, kjent for sin defensive og kyniske tilnærming i over 1000 kamper på toppnivå. Det sier mye, men ikke alt. Det var måten Glimt gruset «spagetti-eteran» på, som må ha smertet det stolte folket mest.

På hotellrommet kvelden før returkampen, så jeg på italiensk tv. De viet flere minutter til analyse av Glimts styrker. Allerede her merket jeg at noe stort var i emning. En såret Mourinho sendte alle ulvene til matfatet på Olympiastadion. Det var tid for hevn mot den nordnorske stoltheten.

Etter sluttsignalet på Olympiastadion, ble Mourinhos Roma for første gang pepet av banen av sine egne. I stedet for revansj, representerer poengdeling mot Glimt nok en ripe i lakken for Mourinho, og på den annen side nok en kniv i beltet til Kjetil Knutsen og hans disipler.

Du er kanskje blant dem som mener at fotball ikke er viktig fordi du ikke er så interessert i fotball? Det er der du tar feil. Det er like feil som å si at alle verdens religioner ikke er viktige fordi du ikke er troende. Men du bor i en verden av troende. Fotball har startet og stoppet kriger, og valgt og avsatt statsledere. Fotball er å drømme og leke. Fotball er glede, sorg, fellesskap, identitet og mening. Fotball er noe å snakke om. Fotball er øyeblikkets skjønnhet. Ikke minst har fotball satt små steder på kartet, noe en Glimt-supporter uttrykte på en legendarisk måte før kampen.

Allerede før kampen, både under banebefaringen og rett før dommeren blåste, imponerte Glimt-seksjonen, som holdt det gående under hele kampen og utover natten. Det er slike opplevelser som produserer og reproduserer supporterkultur, og som legger innhold til den kollektive bevisstheten. Scenene etter kampen går også sin gang i sosiale medier. Vi feiret som seierherrer, med rette.

På Aspmyra mot Roma, sto jeg ved siden av en gråtende mann som var vitne til cupgullet i 1975, og som trodde det skulle bli hans høydepunkt i et langt og trofast Glimt-liv. På vei ut av stadion, i bussen og i de sene nattetimer i den evige stad, var det mange med tårer i øynene.

Alle involverte vil huske mirakelet på Olympiastadion resten av livet. Det er en av de største dagene i Glimt-historien. Dette må nemlig ikke bli en fortelling om hva som kunne blitt. Ja, hadde vi holdt ut i ni minutter til på stillingen 1-2, hadde vi vunnet. Ett poeng er likevel godt som gull, og ikke minst er prestasjonen, som Glimt stadig innprenter sin opptatthet av, legendarisk.

Glimt topper altså Europa-gruppen, og det etter to møter med Roma hvor fire poeng og 8–3 i målforskjell er fasit. Dette gjør Glimt uten kaptein og Eliteseriens beste spiller denne sesongen, Ulrik Saltnes, og uten motoren i laget, vår «Totti-in-the-making», Patrick Berg, og etter å ha mistet sine beste spillere i flere sesonger på rad. Det skal ikke være mulig. Eggen tror Glimt kan vinne hele Europa-turneringen og kaller Glimt et av Europas beste lag, mens Drillo mener årets sesong er enda mer imponerende enn fjorårets.

Til forskjell fra de fleste andre suksesshistorier i fotball, er ikke Glimt-suksessen uttrykk for en rik investors engasjement, som Røkke-penger i Moldes tilfelle, ei heller årevis med dominans hvor man har kunnet hente de beste spillerne til Eliteserie-konkurrentene, slik Rosenborg etter hvert ble vant med. Glimt-laget er bygget på vrakgods. Suksessen representerer rett og slett god klubbdrift over tid. Det gjør Glimt unike, og både imponerer og sjarmerer, ikke bare i Norge, men internasjonalt, slik nær alle verdens største sportsaviser har omtalt Glimt.

Kanskje var kampene mot Roma et sjokk for mange nordmenn. Kanskje er Glimt nordnorske læremestre og med glimt av Oslo i seg, men de er til inspirasjon for hele landet og en hel generasjon fotballunger. Glimt gir alle grunn til å drømme. Det er ikke uten grunn at skolebarna i Bodø nå er ikledd Glimt-drakter heller enn europeiske stormakter. De leker ikke Messi, Ronaldo, Neymar, Mbappé eller Haaland i skolegården, de er Berg, Bjørkan, Konradsen, Saltnes etc. Glimt er blitt hele landets lag, i hvert fall blant dem som ikke har tilhørighet til et bestemt eliteserielag. Viasat kunne opplyse om at de ikke hadde hatt bedre seertall enn under Roma-Glimt siden Champions League-finalen i 2018.

Å sette spor i den evige stad er ikke alle forunt. Sporene har nemlig evig liv. De ligger i byens hukommelse, for eksempel materialisert på Shamrock Pub med Glimt-flagget i taket. Nordmenn har gjort seg gjeldende i legendebyen tidligere. Riise og Carew spilte for Roma. Ole Bull spilte seg inn i evigheten da han opptrådte i Colosseum i måneskinn. Det var også glimt av evighet når Glimts motto «førr evig» virkeliggjorde seg i den evige stad. Det er slik legender blir til.

Kommentarer til denne saken