Gå til sidens hovedinnhold

Forberede krig eller fred?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er flere leserinnlegg i AN som hevder at vi står overfor krigstrusler, og framstiller Norge som en aktuell slagmark i overskuelig framtid. Dette er forstemmende, og fortoner seg både som skremselspropaganda og krigshissing! Hvilket reelt grunnlag bygger dette på? Er den store fienden – Russland – virkelig i gang med å forberede en invasjon?

Den engang sterke forsvarsvennen og statsmann, Kåre Willoch, fremmet den samme propaganda under den kalde krigen. Husker at dette virket ganske skremmende; sikkert fordi det var midt under den kalde krigen med et vanvittig våpenkappløp mellom USA og Sovjetunionen. Willoch har ikke gjentatt slike uttalelser på årevis – han er blitt en klok mann med en mye romsligere og sunnere livsfilosofi. Må man bli gammel og løsrevet fra bindende roller og posisjoner for å forstå hva som tjente til din fred?

Slike massive og mørke utspill som det her vises til, må sees i en større sammenheng; her befinner det seg aktører og instanser med både skjulte, makt- økonomiske og prestisjemessige hensikter. Søker du råd hos en styrer for en religiøs drevet barnehage, så må du regne at vedkommendes pedagogikk er farget av hans verdisyn.

Det samme vil være tilfelle hvis du spør en våpenforhandler om hvorfor du skulle trenge håndvåpen, for å kunne leve et trygt og forsvarlig liv på ditt bosted.

På makroplan er det vesentlig for å kunne forstå de ulike mekanismene i storpolitikken, at argumentene balanseres mot hverandre: Russlands opptrapping i Øst-Ukraina er riktignok et overgrep, fordi de gjør bruk av krigens virkemidler. De forsvarer det imidlertid med at de er inne på et delvis gammelt russisk område og interessefelt (som med Krim-halvøya), og er opptatt av å lage en buffer mot et antatt mer og mer dominert vestlig Ukraina. Her kommer vi inn på den andre siden av vektskålen, som Nato og USA har svært vanskelig for å erkjenne (gjør de fortsatt hevd på å være overdommer og verdenspoliti?). De har grepet inn i en rekke «Out of area»-kriger, siden 1999, og med fredsnasjonen Norge involvert aktør. Norge var til stede i Kosovo, i Afghanistan, i Irak, i Libya, og indirekte i Syria og Jemen. Hva har dette med en ren forsvarspolitikk som Norge hevdet de sluttet seg til, ved sitt medlemskap i Atlanterhavspakten (Nato) i 1949?

Hvem kan med rette hevde at Norge måtte delta i disse tragiske krigene, fordi at vårt eget land sto overfor trusselen om angrep eller invasjon?!

Jeg vil også utfordre presten Torgeir Horn, til å reflektere over sin deltakelse i «Jammerdalen», ref. Leserinnlegg 13.4!

Er kirka og prestenes innstilling fortsatt den at vi bare må akseptere tingenes tilstand og verdens skjeve gang (kanskje søke om nåde av og til?) – fordi vi engang spiste av ondskapens tre, og brakt det onde inn i vårt arvemateriale? Og således er det først i den nye tilværelsen, etter overskridelse av dødsterskelen, at vi har sjans til å komme til det forjettede land/himmelriket! De fleste av oss har dessverre lite å stille opp med her.

Vi trenger virkelig å snu hele problemstillingen: Hvordan kan vi best mulig rydde veien for fredelige tilstander (NB! I denne verden!)?

Hvordan forberede oss til fredelige tilstander mellom folk og nasjoner?

De kristnes store profet, Jesus, viste oss jo absolutt på vei. Han var ingen våpendråper, men trakk fram menneskets viktigste egenskap; våre genuine evner som åndsmennesker, og våre mentale evner til refleksjon og læring.

Det er mange andre som har vist vei, også blant troende. Jeg vil også trekke fram Mahatma Gandhi, og den store «influencer», Bertha von Suttner, som fikk Alfred Nobel, til å opprette et fredsfond og en fredspris.

Vi har opparbeidet gode modeller og redskaper i vårt sivile liv, i form av dialog, forhandlinger, og overenskomster; samt ikkevoldelige reaksjonsformer og forordninger når mennesket trår feil; ikke nødvendigvis på grunn av ondskap, men fordi de ikke skjønte eller visste bedre der og da. T. Horn ville kanskje til og med si at vi vil ikke straffe personen, fordi du er et medmenneske som du og jeg, og vi kan tilgi deg.

På denne måten trer vi endelig ut av vår dyriske/aggressive ham – og hengir oss til det som virkelig fremmer fred, utvikling og vekst.

Men – en reell endring mht. hvordan vi innretter oss ved alvorlig konfliktløsning på nasjonalt og internasjonalt plan er en forutsetning for å kunne få fram det store potensial som ligger i vår mentale og åndelige utrustning.

Hvis ikke, ville ettermælet bli: Din mentalitet ble din skjebne.

Kommentarer til denne saken