Gå til sidens hovedinnhold

For Nord-Norge

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nord-Norges største industriutfordring er ikke avstander, mangel på råvarer, eller folk, men en langsiktig og overordnet statlig strategi. Vi har nemlig alle forutsetninger for å bygge opp fremtidens industrielle økosystem på grunnmuren av dagens kompetanse og næringer. Dessverre fremmes det ofte sektorbaserte glansbilder om f.eks. en fremtidig hydrogenindustri som omtrent skal vokse fram av seg selv, utelukkende på privat initiativ. En slik tankegang er uheldig, for ingen næringer kan overleve i isolasjon, og staten må ta rollen som oversiktstenker og tilrettelegger.

Ta den forannevnte hydrogenproduksjonen. Man kan tenke seg at f.eks. Glomfjord Hydrogen, som har et konkurransefortrinn i form av umiddelbar tilgang på overskuddskraft, kan komme i gang med produksjon til Vestfjordferga. For å overleve på sikt, i konkurranse med store utenlandske produsenter, må det imidlertid mye større etterspørsel til. Her kan og bør staten gå inn og f.eks. omstille utvalgte jernbanestrekninger som Nordlandsbanen til hydrogenelektrisk drift. Men det er likevel ikke nok, så hvor skal etterspørselen komme fra?

Vi har allerede store og viktige næringer som kan parres med hydrogenproduksjon. I stedet for å la oppdrettere konkurrere om nye tillatelser basert på hvem som vil betale mest, burde vi la dem konkurrere på bærekraft. Mindre lus, rømming og utslipp er en start, men vi kan også stille krav om at forbåter, og vogntog som frakter laks fra slakteriene til jernbanen, skal gå på hydrogen. Det vil øke etterspørsel, og samtidig gi oppdretterne et grønnere og mer salgbart produkt.

Oppdretterne kan på sin side selge avføringen til laksen til biogassprodusenter, og restene fra biogassproduksjonen kan brukes til oppdrett av larver som igjen kan brukes som for til laksen. I hydrogenproduksjonen skapes det også avfall, nemlig oksygen. Oksygenet kan samles opp og brukes til å oksygenere vannet i smolt- og lukkede oppdrettsanlegg for å redusere både vannbehov, og mengden kraft som brukes til å pumpe vannet.

Den tradisjonelle fiskeindustrien kan nyttiggjøre seg noen av de samme effektene, men her er det også muligheter til å utnytte langt mer av fisken. Når vi sender frossen fisk ut av landet, får vi betalt for selve fileten, men resten av fisken burde vært utnyttet til fiskeboller, tran, kosttilskudd og utvinning av verdifulle aminosyrer. Det som da er igjen kan gå til for til oppdrettsfisk, og på den måten redusere import av fór.

Også fiskeriene kan nyttiggjøre seg hydrogen, f.eks. med hydrogenelektrisk framdrift, kombinert med batterier fra Freyr i Mo i Rana og brenselceller fra Teco i Narvik. På ryggen av denne utviklingen kan Norge atter få en stor rolle i utviklingen av maritim transport, både med mer energieffektive skrog, men også gjennom utvikling av helhetlige fremdriftssystemer.

Vi kan se for oss at havvindmøller blir lokale hydrogenfabrikker, i stedet for at strømmen skal transporteres til land i dyrt nett. Slik desentralisert hydrogenproduksjon vil i sin tur bidra til etterspørsel og utvikling av mer effektive elektrolysører, som kan være atter en ny næring. Hydrogenet vil også kunne gå inn i verdikjeden og kutte utslipp i f.eks. smelteverk og gjødselproduksjon.

En annen kommende industri vil håndtere en del av de utslippene som ikke lar seg fjerne. Vi snakker om karbonfangst- og lagring, der CO2 samles opp og injiseres i oljebrønner. Slik kan investeringer som ble gjort i oljebransjen gjenbrukes for å håndtere annen industri. Eller man kan gå enda lenger, til såkalt karbonfangst og -bruk, som f.eks. Bergen Carbon Solutions vil gjøre ved Alcoa i Mosjøen: hente ut karbonet og bruke det til å lage karbonnanofiber. Karbonnanofiber er et materiale med helt spesielle egenskaper, som igjen kan inngå som innsatsfaktor i en lang rekke andre produkter. Slik fungerer sirkulærækonomien: den enes avfall bli den nestes råvare, og slik kan vi få bukt med sløsingen med ressurser som kjennetegner dagens økonomi.

Felles for alle komponentene i dette flettverket av industrier er at de kutter CO2-utslipp, og derfor automatisk vil bli mer konkurransedyktige etter hvert som karbonavgiften stiger. Siden de styrker hverandre gjensidig, blir hele økosystemet mer robust, og kan gi sikrere arbeidsplasser. Vi har både krafta, råvarene og alt annet vi trenger her nord, og med statlige rammebetingelser i form av teknologidrivende avgiftsprofil, lån, garantier, støtteordninger, m.m. kan hele spekteret av muligheter realiseres i løpet av dette tiåret. Det vil trenges, for oljeindustrien, som har vært vår gullgås, er blitt et blylodd rundt ankelen som gjør det vanskelig å kutte klimagasser i det tempoet vi må. En grønn, industriell omstilling er det eneste håpet vi har for å bevare arbeidsplasser og utvikling i nord, samtidig som vi tar vare på planeten for ungene våre, og hele dette økosystemet inngår i SVs plan for en rettferdig grønn omstilling. SV: For klima. For utvikling. For Nord-Norge.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.