(Trønderdebatt): Rosenborg ballklubb synes å ha vedvarende problemer med å gjennomføre normale ansettelsesprosesser. Dersom folk ikke lenger orker ta turen til Trondheim, kan de bare takke seg selv på Brakka.

Rosenborg ballklubb er innhyllet i en mytologi av godhet, samhandling, go-fot og ei hel ordliste med eufemismer for sunne, rause, sosialdemokratiske verdier. Men klubben er ikke på noe plan i nærheten av å leve opp til mytologien. Bak det joviale imaget sitter nemlig en klubb med et tvilsomt forhold til både arbeidsgiverpolitikk og andre folks integritet. Det virker for å være ærlig som om de gir blaffen.

En bedre illustrasjon på dette enn denne ukas effektive sabotasje av Milos Milojevic' trenerkarriere finnes knapt. I den tro at døra til førstevalget – Bodø/Glimt-trener Kjetil Knutsen – var stengt, åpnet RBK en ansettelsesprosess med andrevalget, den serbiske Hammarby-treneren Milojevic. Ifølge TV2 skal Milojevic ha vært svært skeptisk til å ta over på Lerkendal. Både han og familien skal trives godt i Stockholm, men etter stort påtrykk (og, får vi anta, fagre løfter) fra RBK-ledelsen gikk Milojevic til slutt med på å ta turen til Trondheim for samtaler. Det er forståelig at verken hans nåværende arbeidsgiver Hammarby IF eller klubbens supportere satte stor pris på dette.

For Milojevic sin del var reisen til Trondheim et såkalt «point of no return». Det sier seg selv at det ikke er særlig enkelt å gjenvinne tilliten hjemme i Stockholm etter at norske og svenske medier har hatt kappløp i å vise bilder av Milojevic på Værnes.

Det kan derfor ikke ha vært særlig ålreit å oppleve at RBKs styre i tolvte time, og etter at Milojevic visstnok var ferdig med å forhandle betingelser med klubben, satte foten ned for ansettelsen.

Hvordan er det mulig?

For all del: At styret har siste ord er som det skal være, og en selvfølge i en medlemsklubb. Og jeg har med min nesten fraværende fotballkompetanse ingen formening om Milojevic er rett trener for Rosenborg. Det er det formodentlig Rosenborgs sportslige ledelse og styret som har. Men det er ikke poenget her.

Poenget er det i en normal verden vanligvis fungerer slik at du sørger for at forankringen er på plass før du foran kameraene sleper en fyr til Trondheim og ferdigforhandler en arbeidsavtale med ham. Og i en normal verden avslutter du ikke en ansettelsesprosess du selv har satt i gang ved å ikke bare vrake, men attpåtil ydmyke noen i full offentlighet.

Sett utenfra er behandlingen av Milojevic ganske enkelt katastrofal: RBK setter i gang en prosess med et motvillig Hammarby, maser deretter en tilsvarende motvillig Milojevic til Trondheim, for så å droppe kontrakten med ham etter at han har vært villig til å ta stor personlig risiko og legge seg ut med arbeidsgiveren og hjemmesupporterne sine. For all del, denne risikoen valgte Milojevic selv å ta – men dessverre for ham antok han nok at motparten Rosenborg ville opptre som en normal og rasjonell aktør. Gudene vet om han nå får beholde jobben.

Som om ikke dette var nok mer enn antyder Nils Arne Eggen at også han har hatt en finger med i (det uforståelige) spillet. Hvem driver egentlig treneransettelser i Norges største klubb? Det er tydeligvis ikke sportssjefen. Er det styret? Er det Nils Arne Eggen?

Prøv å legge patriotismen til side et øyeblikk. Hvordan ser dette ut for omverdenen? Sett med blikket til andre fotballklubber i Norden, eller viktigere, sett med blikket til trenere som en gang kanskje har hatt en drøm om å trene Rosenborg?

Svaret er at Rosenborg fremstår som en dusteklubb, en klubb som både lager endeløse offentlige sagaer av treneransettelsene sine, og viktigere: En klubb der det er umulig å forstå hvem som egentlig bestemmer, og hvem man kan forholde seg til.

For Glimt-trener Knutsen må den uverdige forestillingen denne uka ha fungert som et eneste stort neonskilt med den blinkende skriften «Ikke kom til Trondheim!». Så dersom Knutsen ender opp med å gi et endelig nei til RBK etter helgas siste serierunde, er det mange på Brakka som bør ta en lang, lang titt i speilet. Det kan jo hende at tilstandene i Trondheim ikke virker særlig forlokkende for Norges for tiden mest vellykkede trener.

Og om han mot alle odds skulle komme hit, er det akkurat nå mye mer enn RBK fortjener. En klubb som skryter av hvor jordnær og folkelig og snill og grei den er, men som bak fasaden mest fremstår som alvorlig personlighetsforstyrret og asosial.

En klubb som krever allverdens aktelse fra omverdenen, men som ikke greier å vise andre respekt.