Gå til sidens hovedinnhold

Folkekirke uten folk i Nordland?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kommunene i Nordland er som alle andre kommuner i kongeriket sekulære. Den tid da alle var kristne er for lengst forbi. Men det store flertall i Nodland er glad i folkekirken selv om de ikke benytter den så ofte!

Etter mitt syn bør folkekirken fortsatt bruke ressurser på å tilpasse seg samfunnet. Den må leve i tiden ved å åpne opp for dialog. Også det gamle budskap må være preget av tiden vi lever i. Ikke alle prester lever i nåtiden. Det har kommet frem i media de siste ukene.

Den som går gjennom gamle bispeprotokoller finner ut hva biskopene har ment gjennom tidene. Det er interessant lesning som viser at biskopene i dag ikke mener det samme som de gjorde for en del år tilbake. Og godt er det! For tidene forandrer seg. Og de fleste av oss forandrer mening i løpet av livet. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi ikke fulgt med i utviklingen.

Men ikke en gang kirken kan komme med de endelige svarene. Vår kulturarv har mange røtter og vi deler den med mennesker med som har et annet livssyn enn det vi selv har. I et samfunn hvor alt er blitt så komplisert og hvor vi lever i en virkelighet som ikke kan deles i svart eller hvitt, tror vi ikke på de enkle løsninger som kirkens ledere skisserer.

Det er på det lokale plan kirkens fremtid avgjøres også i dette bispedømmet hvor folkekirken fremdeles står sterkt. Menighetsrådene er derfor viktige. Men den lokale menighet er ofte fjern fra vår hverdag. Derfor er det ikke alltid spennende nok å sitte menighetsrådet. Det må tenkes nytt og utradisjonelt om rådenes arbeid, og soknepresten må akseptere at det er medlemmer som har et annet teologisk grunnsyn enn henne. Det må være naturlig at lokalmenighetene er en del i nærmiljøet og engasjerer seg i lokalt.

Menighetsrådene må stå fritt i sitt arbeid. Og de bør ha ulik profil. For det er viktig å lytte til medlemmene lokalt. Alle menigheter behøver ikke å gjøre alt på samme måte. Men de må ha tapt sitt hjerte til evangeliet. Har de det, vil menighetslivet være preget av mangfold og engasjere ikke bare enkelte medlemmer, men nesten hele lokalmiljøet.

En levende folkekirke, både lokalt og nasjonalt, må kunne forarge. Hvis den ikke gjør det, må noe vare galt. Tømmermannssønnen fra Nazareth provoserte eliten til stadighet. De kalte ham tolleres og synderes venn. For tømmermannssønnen brøt grenser og trakk ”outsidere” inn i fellesskapet. Skal dagens kirke være troverdig, må den gjøre det samme. Den må derfor være politisk uten å bli partipolitisk.

Kirkens kall vil alltid være er å forkynne Guds vilje. Hvis den av ulike grunner ikke gjør det, opphører den å være en sann kirke. Og det er nødvendig å åpne opp for en større mangfoldighet og ha mot til å tenke annerledes så folkekirken ikke bare søndagen, men alle dager skal være en åpen kirke som kommer nordmenn i møte og tar deres bekymringer, søken, tvil og tro på alvor. Men de fleste klarer seg tilsynelatende bra uten folkekirken, men en kirke som ikke lever i nåtiden og lytter til det som rører seg i samfunnet, vil på sikt ikke overleve.

Tiden er overmoden for en kirke med nærhet til grasrota, som åpner opp for dialog og lytter til det som rører seg i befolkningen. Det gjør i stor grad menighteene i Nordland vi vil ikke få en folkekirke uten folk i nær fremtid!

Kommentarer til denne saken