Gå til sidens hovedinnhold

Folkeaksjonen for bedre sykehjem

I snart en uke er jeg blitt nedringt og tilskrevet av fortvilte, utslitte, frustrerte, men ressurssterke pårørende.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I snart en uke er jeg blitt nedringt og tilskrevet av fortvilte, utslitte, frustrerte, men ressurssterke pårørende. Jeg har lyttet til og lest hjerteskjærende historier som får min egen til å blekne. Noen opplevelser, når livet går mot slutten, har vært så smertefulle at de pårørende sitter traumatisert igjen pga sitt møte med sykehjemmene og den behandlingen deres kjære fikk.

Det berettes om en omsorgssvikt som grenser til overgrep og som bryter med det meste av forskrifter for god pleie og omsorg som kommunen er bundet av. Dette er en uverdig behandling av mennesker – og fjernt fra sykehjemmenes egne beskrivelser av «engasjerte pleiere som ser løsninger og ikke begrensninger.» (Disse pleierne finnes også – engler i hverdagen som gir av seg selv, som har «omsorgs-gen», som ser beboerne og er der for dem. Dere vet selv hvem dere er og skal ikke rammes av denne kritikken!).

Etter å ha systematisert den innkomne informasjonen sitter jeg nå med 5 fulle A4 sider med klager og kritikk – i stikkords form! Det handler i kortform om holdningsproblemer som mangel på omsorg og respekt hos pleierne, passivitet, dårlig mat, overmedisinering og ned-doping, isolasjon, språkproblemer med utenlandske pleiere og holdninger hos sykehjem ledelsen som gjør at klager ikke fører til endringer.

Her følger noen eksempler fra dagens sykehjem som jeg har mottatt siste uken - satt opp mot hva Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene, §3, etter lov om helsetjenesten i kommunen sier:

Blinde og gamle, men ellers gangføre beboere, må ligge til sengs fordi det ikke er«kapasitet» til å ha dem oppe. En av disse er en nå avmagret, totalt passivisert mann som er overlatt til seg selv mesteparten av dagen. Han gråter og ønsker bare å få dø. Denne uken har han fått tilbud om «lykkepille».

En kvinnelig beboer ville sitte oppe og klamret seg til stuebordet da pleierne kom, dro henne med og tvang henne til sengs. Klokka var syv på kvelden.

§3:Brukere (av helsetjeneste) skal kunne «følge en normal livs- og døgnrytme, og unngå unødig sengeopphold.

Mennesker blir funnet av sine pårørende med bleier fulle av urin eller avføring. En kvinne hadde ligget så lenge med avføring at huden var sår.

Mennesker som ikke får hjelp til å komme på toalettet – «du har jo bleie, så du kan bare tisse på deg»

§3: Brukere skal kunne «få ivaretatt personlig hygiene og naturlige funksjoner».

Mennesker som, uten grunn, spiser alene på rommet sitt, til tross for sykehjemmets intensjoner om «å lage en hyggelig ramme rundt måltidene».

Mennesker som sitter ned-dopet i en stol hele dagen, på fellesrom eller alene på eget rom, uten noen form for stimulering. De livsgledesertifiserte sykehjemmene «skal legge til rette for at beboeren får opprettholde sine hobbyer og fritidssysler».

§3: Brukeres kal kunne « få dekket sosiale behov som mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet».

Det rapporteres om kamp for å opprettholde gå-funksjonen. Pleier: «Du må huske at dette ikke er noe rehabiliteringshjem. Han blir jo bare verre og verre», eller en sykehjemsleder: «Skal han gå må han klare det sjøl».

§3: Brukere skal kunne få «tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter».

Det rapporteres ofte om overmedisinering og ned-doping av beboerne. Det er stormistanke om at dette er «nødvendig» pga omsorgssvikt. I stedet for å ta hånd om behovene til et menneske er det lettere å plassere vedkommende stille og passivisert i en stol. Da har han/hun «en bedre hverdag». Det er mangel på både respekt og verdighet.

En datter som gjorde hva hun kunne for at en pleietrengende mor skulle ha det godt, fikk følgende kommentar fra en pleier: «Du vet at moren din skal dø»? Moren levde.

En annen datter opplevde at moren led under stor omsorgssvikt og manglende legehjelp. Hun ga sykehjemmet beskjed om at «hvis hun (moren) overlever dette, skal hun bort herfra!» Moren døde.

Pårørendefant sin døende mann/far alene på rommet. Han lå på gulvet og ropte på hjelp. Han døde 30 minutter senere. Dette sykehjemmet er fullt bemannet.

En døende kvinne lå 1 ½ time alene uten tilsyn, iht. journalen. Da de pårørende ankom, var hun død.

§3: Brukere skal kunne få «en verdig livsavslutning i trygge og rolige omgivelser».

Dette er lovpålagte forskrifter som kommunen bryter igjen og igjen. Beboere og pårørende føler seg sviktet. De opplever mangel på respekt, de blir ikke hørt. Klagekanalene fungerer ikke, det råder en fryktkultur på sykehjemmene som lammer forbedringspotensialet. Pleiere er redd for jobben sin og kvier seg for å skrive avviksrapporter, som kan bli brukt mot dem. Beboere tør eller kan ikke si noe. Pårørende som klager, er ikke populære. En pårørende ble truet av en sykepleier: «Hvis du fortsetter å klage, er det ingen som vil ha ansvar for mannen din». Han levde i en ekstremt vanskelig situasjon.

Dette som her er nevnt er ikke engang toppen av isfjellet. Alle de henvendelsene jeg har fått er kanskje det, og de vitner om en massiv omsorgssvikt. Det er derfor ikke mulig å se på disse historiene som enkelttilfeller – de er uttrykk for en generell systemsvikt. Spørsmålet blir da: Hvordan er det mulig at det fremdeles råder så uverdige forhold på sykehjemmene når lover og forskrifter – og sykehjemmenes egne intensjoner – skulle tilsi det motsatte? Hva skal til for å kunne skape den hverdagen som beskrives så fint på papiret? Svaret er langt mer omfattende enn bare penge- og ressursmangel.

Dette må være utgangspunktet for det videre arbeidet. Spørsmålene, sammen med den innkomne informasjonen fra de pårørende, i anonymisert form, vil bli oversendt til sykehjemmene og samtlige ansvarlige instanser for sykehjemsdriften for uttalelser. Disse uttalelsene vil bli offentliggjort. Kopi av de utsendte brevene blir også oversendt Helse- og omsorgsdepartementet ved Bent Høie.

Kommentarer til denne saken