Rundt 2017–18 skjedde noe uventet: Etter flere år med god økonomisk vekst i østeuropeiske land, begynte både rykter og faktiske tall å vise at flyttestrømmen fra øst til vest i Europa hadde snudd. Vi ved Nord-Norges Europakontor har helt siden da advart mot dette, og hva det vil bety for produksjon og verdiskapning i vår landsdel.

I tillegg til den økonomiske veksten, har to hendelser hatt stor påvirkning på migrasjonsmønstrene i Europa: Britenes endelige Brexit og Covid-pandemien.

Da britene i 2016 valgte å forlate EU (skjedde formelt 31/1-2020), medførte dette alene en bråstopp i arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa til Storbritannia. I årene etter så man samme tendens også fra andre vesteuropeiske land. Offentlige europeiske statistikker viser dette tydelig: Pilene som i lang tid har pekt oppover, får en knekk nedover (IMO-2021-Social-Media-infographic (oecd.org))

Etter at britene formelt gikk ut av EU, har mange østeuropeere, og spesielt polakker flyttet hjem (800 000 polakker hadde siden landets inntreden i EU flyttet til De britiske øyer). Det meldes om at Storbritannia nå har en kritisk mangel på mange typer arbeidskraft. I tillegg rapporteres det fra flere østeuropeiske land om en nærmest sjokkartet erfaring med Covid-pandemien: utflyttede østeuropeere flytter til en trygg havn i hjemlandet (Western Europe Is Losing Its Immigrants. Foreign Policy 081220).

Tre store drivere står altså bak en betydelig endring i europeisk arbeidsmigrasjon: EUs regionalpolitikk, som ser ut til å virke etter sin hensikt, Brexit og en Covid-pandemi som økonomisk har påvirket østeuropeiske land i mindre grad enn andre.

Så tilbake til nordnorsk medias bilde:

Hovedgrunnen til at vi nå ser en kraftig svekkelse av befolkningsveksten i Nord-Norge skyldes en halvering i tilflyttingen, kombinert med det trekket vi ser i store deler av Vest-Europa: Mange østeuropeere flytter hjem. Polske arbeidere er de som har kommet i størst antall til oss. I Polen, i likhet med mange av nabolandene har økonomien og lønningene styrket seg betydelig sammenlignet med vesteuropeiske land. De fleste av EU13-landene (de som kom sist inn i EU), ligger nå betydelig under EU-snittet mht. arbeidsledighet. Levevilkårene har altså blitt mye bedre i disse landene de seneste årene.

I Norge, som har hatt den høyeste, prosentvise arbeidsrelaterte innvandringen i Europa (Eurostat 2016), har vi opplevd en markant nedgang i denne innvandringen. I 2011 flyttet nær 80 00 europeere til Norge, i hovedsak for å jobbe. I 2020 hadde dette tallet, sunket til 38 000 (Statista 2022).

Det er denne virkeligheten vi må ta inn over oss. Dette er hovedårsaken til en kraftig svekkelse i befolkningsvekst i nord, og i mindre grad at det er vi nordlendinger som flytter sørover. Det har vært lite fokus på at befolkningsveksten i Nord-Norge det siste tiåret har skyldtes utenlandsk, arbeidsrelatert innvandring. Dette er arbeidskraft vi har blitt helt avhengig av, både innen fiskeri- og havbrukssektoren og bygg- og anleggsbransjen m.fl. Denne arbeidskraften har bidratt enormt til verdiskaping i nord, og dermed bidratt mye til vår velferdsstat. Dessverre har vi i stor grad tatt denne arbeidskraften for gitt. Når vi ikke har integrert de godt nok, vist at vi setter nok pris på dem, kombinert med at de nå har gode livsvilkår i sine hjemland, ja da flytter de hjem.

Hva betyr dette for oss?

I en brekningstid, der vi er på full fart inn i det grønne skiftet, må vi satse på de høyproduktive næringene vi har. Olje- og gassektoren sies å være en såkalt solnedgangsnæring. Dette er den mest produktive næringen vi har, og som skaper verdier for cirka 40 millioner kroner per. ansatt per. år. Til sammenligning skaper de fleste andre næringer verdier for mellom 500 000 og én millioner kroner per ansatt, per år. Havbruksnæringen er også en høyproduktiv næring, der det skapes verdier for rundt 4,2 millioner kroner hvert år, per ansatt. Men, hvis vi mangler arbeidskraft, som det meldes om fra mange selskaper, produserer vi mindre, eksporterer mindre og tjener mindre. Dette rammer oss alle. Dette betyr at en oljerelatert arbeidsplass må erstattes med 10 arbeidsplasser innen havbruk, og hele 40–80 arbeidsplasser i normalnæringer, for å opprettholde velferdsstaten. Det Store Problemet er at vi ikke har denne arbeidskraften. Mange av de vi hadde, har nå flyttet, eller kommer til å flytte hjem.

Spørsmålet er hvordan vi skal løse denne floken. Skal vi innføre Nordsjøturnus i mange bedrifter i nord? Da mister vi skatteinntekter og samfunnsdeltakere, men sørger for verdiskaping og ringvirkninger. Skal vi tvangsflytte arbeidsledige søringer, eller kan vi gjøre oss kjempelekre for de mange søreuropeere som fortsatt er arbeidsledig? Skal vi igjen prøve å lokke utflytta, nordnorske klimaflyktninger hjem? Klarer vi å holde på ungdommen? Må vi få flere ut i arbeid? Spørsmålene er mange, og svarene kanskje ikke like enkle å finne.

Også i Nord-Sverige står de overfor store utfordringer med å skaffe nok arbeidskraft i framtiden. I likhet med oss, skal også de bygge store batterifabrikker, satse på fornybarenergi, mineralutvinning, og mye mer tilknyttet det grønne skiftet. Konkurransen om arbeidskraften kommer til å bli stor på hele Nordkalotten, for også Nord-Finland er i samme situasjon som oss.

Det store spørsmålet er hvordan vi skal dekke framtidig arbeidskraftbehov i Nord-Norge, fordi dette neppe ordner seg selv lengre. Vi har i mange år lent oss på arbeidskraft fra utlandet, men disse er ikke lengre tvunget til å jobbe for oss for å ha et godt livsutkomme. Så hva gjør vi da? Vi må ut og vise oss fram, få flere av de som har falt utenfor arbeidslivet ut i jobb, også må vi legge bedre til rette for at vår ungdom skal kunne slå rot i landsdelen. Integrering og en helt ny (og kreativ) boligpolitikk kan være svaret på noe av dette. Vi er helt avhengig av å få dette til, hvis den velferdsstaten vi kjenner, skal bestå.