Nordlys er kritisk til flyplassutbygginger og sterk infrastruktursatsing lenger sør i landsdelen. Samtidig etterlyser de en plan for å snu befolkningsutviklingen i Nord-Norge. Sammenhengen mellom de to temaene er åpenbar for alle – unntatt Nordlys.

Det vi foreløpig vet om Nasjonal transportplan er at den tegner til å bli historisk god for Nord-Norge. Veibyggingen siden Solberg-regjeringen tok over, er doblet. For Nord-Norges del er det nærmere en tredobling. I tillegg kommer altså Sørfold-tunnelene på E6, Hålogalandsveien og to storflyplasser i Nasjonal transportplan. Og mer er i vente.

Nordlys sin redaktør har tirret på seg mange ved å påstå at flyplassutbyggingene i Bodø og Mo i Rana er ulønnsomme feilprioriteringer. Det er selvfølgelig spesielt at han målbærer et syn som knapt støttes av noen folkevalgte i landsdelen. Men jeg vil gi redaktøren rett i at også i Nord-Norge må vi tåle at det innbyrdes stilles spørsmål om prioriteringene. Det fortjener et ordentlig svar.

Dersom man virkelig hadde lest Nordområdemeldingen som ble lagt fram sent i fjor, ville man sett et tydelig frampek til den kraftige satsingen vi nå ser. For første gang noensinne ble det i et dokument fra regjeringen til Stortinget slått fast at ved utbygging av infrastruktur i Nord-Norge skal man ikke alene legge samfunnsøkonomiske prosjektanalyser til grunn.

Den politiske begrunnelsen er at Nord-Norge har en strategisk betydning for hele nasjonen, ikke bare sikkerhetspolitisk men også fordi vi her har det største potensialet for nye jobber og verdiskaping i et 10-20-årsperspektiv. Det handler om de rike ressursene, lønnsom grønn industri, mineraler og metaller, reiseliv og en sjømatnæring som har det som etterspørres internasjonalt.

Mo i Rana er det beste eksempelet på hvordan ny industriutvikling kan bidra til å snu befolkningsutvikling fra minus til pluss. Ole Kolstad, lederen av Rana Utviklingsselskap, har beregnet at man ut fra tilsvarende erfaringer i Sverige kan forvente en befolkningsøkning på 8–12 000 innbyggere over de neste 15 årene i Mo i Rana og omkringliggende kommuner. Samtidig er batterifabrikken langt fra det eneste eksempelet på nye industrimuligheter, noe den nordnorske Arctic Cluster-satsingen er et bevis på.

Høyre i regjering ønsker at staten skal være aktiv i å støtte opp om en slik utvikling. Storflyplass på Hauan i Mo i Rana er ikke beregnet som samfunnsøkonomisk lønnsomt isolert sett. Men som alle sosialøkonomer vet, avhenger kalkylen kun av forutsetningene som legges inn. Nord-Norges næringsliv er blant det mest lønnsomme i landet og bidrar med store eksportinntekter. Næringslivet selv peker på infrastruktur som den viktigste faktoren for å skape flere jobber og verdier. I et lengre perspektiv har vi tro på at den sterke økonomiske utviklingen i nord vil fortsette, med støtte fra en aktiv stat, og skape jobber som vil snu befolkningsutviklingen og gjøre flyplassene lønnsomme både isolert sett og som en investering for nasjonen.

Det er ikke én ting som vil snu befolkningsutviklingen. Vi er i Nordland like mange i dag som i 1960 – problemet er ikke nytt. Men som Normann-utvalget påpeker handler det om å tiltrekke seg flere yngre folk. I en stor undersøkelse gjennomført av Nordområdesenteret for kort tid siden, sier unge voksne utenfor landsdelen at flere og mer varierte private jobber, er blant de viktigste grunnene for å ville flytte nordover. I tillegg pekes det på en rekke insentivordninger, blant annet knyttet til studielån.

Realiseringen av Ny by ny flyplass i Bodø og storflyplass i Mo i Rana er begge eksempler på en politisk tradisjon fra Håkon Kyllingmark sin tid, hvor man ville tilrettelegge for å skape mer i distriktene, ikke skatte mer. Storflyplassene er inngangsporter til økt bruk også av småflyplassene på kortbanenettet rundt som satellitter. Det var den gang Høyre og Senterpartiet styrte sammen, og hvor Senterpartiet var et borgerlig parti og ikke klisteret til en venstreside som konkurrerer om høyest skatteøkninger og minst næringsvennlighet.

Utspillet fra Nordlys sin redaktør inneholder få overordnede perspektiver, og koker dessverre ned til en stillingskrig mellom Tromsø og Bodø. Fra langt nede i skyttergraven er utsikten svært begrenset. Perspektiver på hva både landsdelen og landet er tjent med, er fullstendig fraværende.

Når det langes ut mot Bodø og samtidig ropes på en plan for befolkningsvekst, minner det mest av alt om en historie som ble mye fortalt i det gamle Sovjetunionen. Bonden Igor likte svært dårlig at Boris på nabogården hadde fått tak i en geit. Så en dag kom en fe til Igor og sa han kunne få hva som helst, få oppfylt et hvilket som helst ønske. Igor tenkte seg litt om før han svarte: Da ønsker jeg at Boris sin geit skal dø.

Jeg håper og tror at Nordlys har en annen tilnærming til utviklingen av landsdelen enn Igor. Hvis vi skal snu befolkningsutviklingen i Nord-Norge kan vi ikke la lokale kretsmesterskap overskygge det store bildet. Vi trenger en nøye kalibrert politikk med sterk satsing på infrastruktur som folk og næringsliv etterspør, skape flere og mer varierte private jobber, frigjøre statlige forvaltningsjobber fra hovedstaden, og gi økt bo-attraktivitet for unge.