Gå til sidens hovedinnhold

Fjellgården Bredek har en viktig samisk historie

Artikkelen er over 1 år gammel

Saltdalsområdet har mange samiske tufter og navn som tyder på en samisk bosetting.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Svartisområdet regnes som et av landets eldste områder for samiske kulturminner med stallotufter som skriver seg tilbake til middelalderen. Like ved de tidligere jernbanebygningene ved Stødi, finnes samiske offersteiner som rager i terrenget. I Stormdalen som er en del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, ligger fjellgården Bredek, på en rydning i en skråning 320 over havet.

Gården ble bosatt av to brødre i 1833 og ble drifta til i 1965. Her laget en ost, dyrka jordbær og gården er kjent for Bredek-kålrabien. I 1972 overtok Rana Museum ansvaret for vedlikeholdet av gårdsbygningene.

Området var kjent for å være rikt på vilt, ikke minst på bjørn. Navnet Bredek kan komme av det samiske ordet barradak, som betyr bjørnlandet, men det kan også bety bratt gressli eller bredt dike. Den som sommerstid nærmer seg den nedlagte gården, møtes av et vedlikeholdt hustun med mange ulike bygninger som forteller sin historie om driften. Et av bolighusene er som et rekkehus der to familier har bodd i hver sin del med egen inngang.

Fjøset står på et oppmurt fundament av flate steiner som er rydda fra åkerlandet. Melkebua (mastua) er laftet av bjørk og har torvtak. Vedskjulet var viktig for å lagre brensel til vedfyringen for matlaging og for oppvarming i vintermåneder, som kunne være svært kalde. Veden ble frakta ned fra fjell-lier i nærområdet ved hjelp av handmakt og hest.

Smia var viktig for å kunne lage og reparere redskaper. Den lå i utkanten av gårdstunet, i tilfelle det skulle oppstå brann i forbindelse med arbeidet. Bygningene ble plassert for å unngå rasfaren, hvor en eng heter Skredenga. Vannet måtte bæres inn i husene og gården har ikke elektrisk strøm.

Gårdshistorien beretter at det var brødrene Erik og Mons Monsa som i begynnelsen av 1830-årene, ryddet hver sin gård i nærheten av hverandre. Da Inner-gården ble fraflytta mot slutten av 1800-tallet, ble gårdene slått sammen. Gårdsdriften gikk i arv fra far til sønn, slik tradisjonen var. Gårdsarbeidet ble organisert slik at alle familiemedlemmene måtte delta med oppgaver som ble tilpasset alder og kjønn.

Ei jente som vokste opp på Bredek inntil 1940-årene, har fortalt at hun måtte til bygda for å gå på skole. Her bodde hun i to uker om gangen. De to ukene hun hadde fri fra skolen, måtte hun delta i hus- og fjøsarbeidet. Når ungene var utendørs, ble det mer arbeid enn lek og regelen var at de aldri måtte komme tomhendt til gårds. Enten måtte en ha med en flat stein som skulle forsterke fjøsmuren eller tregreiner som skulle benyttes som opptenningsved. Dette var nytteturer og en brukte alt av materiale i naturen, som både never, mose og selvsagt bær.

Kvinnene melka kyr og geiter for å sikre smør- og osteproduksjonen. Bredek-osten var kjent for å være så god at folk kom for å kjøpe dette produktet. Kvinnene klippet sauen og tok vare på ulla. Karding, spinning, veving og strikking var en viktig kvinnesyssel som døtrene tidlig måtte vennes til. Kvinnene laget vadmelstøy som de «stampa», det vil si presset og som var tungt arbeid. Klærne ble laget på gården og gikk i arv mellom søsken. Alt av mat ble selvprodusert fra husdyr og vilt.

Mannfolkene drev med snarefangst på ryper og orrfugl og jaktet hare og elg som tilskudd til kostholdet, i tillegg til ferskvannsfisket. Ville dyr som bjørn, ulv, gaupe, rev og røyskatt ble i tidligere tider jaktet på for å kunne selge skinnene, og røyskattskinn var spesielt verdifulle. Skinnene kunne benyttes for å bytte til seg varer som familien trengte å kjøpe. Da Kona til Erik Monsen, Sara Hansdatter, Bredek (1804-1892) døde, skrives det at hun blant annet hadde ei ku, 25 melketrau, rokk og to natt-trøyer. Selv om familien levde sparsommelig, kan en anta at de ikke led stor nød siden familien ble boende her. Dette var i en tid da mange nordmenn reiste til Amerika, slik mange i Nordlandsbygder gjorde inntil slutten av 1920-årene.

Rana Museum benytter gården som en illustrasjon på gammel fjellgårdsdrift. På gården finnes surfôrsgroper som et kulturminne fra 1800-tallet. Dette var en metode for å konservere gresset ment til dyrefôr. Gropene ble anlagt slik at en skulle unngå råtning og kan ses som forløpere av dagens rundballer og silo. Det slåtte gresset skulle presses sammen for å unngå luft for deretter å tildekkes i tørr grop, her dyrefôret var best etter to måneder.

Metoden var enklere enn å tørke høyet på hesjer som kunne ta lang tid i et vått og fuktig klima. Det var agronomer som reiste rundt for å vise og oppfordret bønder til å benytte seg av disse gropene. Bredek er også kjent for det som kalles Bredek-kålrabien. Kålrabien kom fra Sverige rundt 1900-tallet og ble regnet som hardfør. Kålen videreføres av en av de lokale bøndene som har sendt frø som er lagret i Nordic Gene Bank i Sverige.

Om sommeren søker Rana Museum å holde gården åpen med omvisning og kafésalg. Statskog bidrar også i driften for å holde kulturlandskapet i hevd. Bredek ligger i Stormdalen som har et stort artsmangfold av planter og vekster, med områder som er unike og omtales som kvalifisert villmark. Planteproduksjonen blir av botanikere karakterisert som stor. Rikere fjelldal er ikke dokumentert ellers i Norge.

På Bredek står rabarbrarota fortsatt og minner om en familie som var flinke til å utnytte vekster som trivdes i dette fjellklimaet. I bakkene finnes rester etter jordbærlandet til Mathias Bredik.

Folket på Bredek huskes som gjestfrie. Skoleklasser fikk servert ferske jordbær hvis de kom på besøk i bærsesongen. Det har vært arrangert undervisningsopplegg angående kulturspor som en ressurs i skolen for å gi ungdom innsikt i fortidige levemåter. For elevene har det da vært utfordrende å legge fra seg mobiltelefonen og ikke ha tilgang til internett, som noe å tenke på i vår nåtid.

Kilder: Kirsten Limstrand (2019). Brev fra Brooklyn 1923-1940: utvandring fra Salten. Orkana forlag. Stamsund.

Kjetil Olsen (2008). Naturfag i en kulturhistorisk ramme: et utviklingsarbeid i naturfag med utgangspunkt i surgrôp-tradisjonen på fjellgården Bredek. Masteroppgave. Høgskolen i Nesna.

Kommentarer til denne saken