Gå til sidens hovedinnhold

Fisketurisme - en bærekraftig næring?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fra naturens og kystfiskernes perspektiv har coronaviruset i det minste hatt én god konsekvens: Kysten har fått en hardt tiltrengt pause fra tilreisende turistfiskere som fisker med svært negative følger for fiskebestander, yrkesfiskere, lokale fritidsfiskere og lokalsamfunn.

I en doktorgradsavhanding fra 2014 estimeres det at fisketurister i Nord-Norge sannsynligvis årlig tar kysttorsk tilsvarende hele det kommersielle fisket i perioden. I tillegg fiskes store mengder kveite, uer og steinbit. Fra 2021 er det forbudt å føre fisk ut av Norge om turisten ikke kan dokumentere at den er tatt i fiske organisert av en registrert fisketurismebedrift. Vi ønsker slike begrensinger velkommen, men mener at de ikke er egnet til å adressere de grunnleggende utfordringene turistfisket medfører: (a) Det store antallet turister som fisker, og (b) måten disse fisker på.

Utviklingen i Fleinvær (et fiskevær i Nordland fylke) kan tjene som eksempel på det som foregår langs hele kysten. Sommeren 2019 kunne yrkesfiskerne i området tilnærmet daglig rapportere om 10-20 båter, med typisk fire turister i hver båt. Turistfiskerne kartlegger hvor de beste fiskeplassene er ved å observere kystfiskerne, og utnytter slik deres lokalkunnskap til å fortrenge dem fra deres arbeidsplass. En lokal fisker beskriver situasjonen slik:

Fisket er nærmest umuliggjort fordi lokale ressurser er konstant presset og forstyrret. Det som måtte være igjen av fisk slutter helt å bite når aktiviteten blir for stor. Dette er et udiskutabelt faktum blant profesjonelle fiskere.[i]

Det er viktig å understreke at måten turistfiskerne fisker på er gjennomgående forskjellig fra tradisjonelt kystfiske: Om det blir lite fisk på et felt bytter yrkesfiskere fangstområde i påvente av nytt tilsig av fisk – slik unngås også overfiske. Turistfiskerne forsetter derimot å komme tilbake samme sted dag etter dag. «Vi ser at de målrettet drar fra felt til felt og driver et utpiningsfiske på allerede utpinte områder.»

Mange slipper ut fisk som anses som for små, eller av feil art – såkalt «fang-og-slipp». Praksisen er i strid med dyrevelferdsloven, skremmer fisken slik at den ikke biter på kystfiskernes redskaper, og det er videre uklart hvor mye av fisken som blir sluppet ut som faktisk er levedyktig. Begrensninger på utførsel av fisk er ikke tilstrekkelig, da disse ikke omhandler mengden fiskere og hvordan de fisker.

I en kronikk i Fiskeribladet etterlyser en havforsker mer forskningsbasert kunnskap om turistfisket: Debatt og eventuelle tiltak må være basert på harde fakta om fangst, innsats og andre objektive trekk fra turistfisket.

Vi er enige i at forskning er positivt og at debatten må være kunnskapsbasert. Vårt klare inntrykk er likevel at kystfiskernes kunnskap ikke er tilstrekkelig vektlagt. Naturmangfoldloven fastslår at forvaltning av natur må bygge på kunnskap innhentet gjennom både forskning og tradisjonell bruk. Om det siste heter det at:

Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen.

Dette omtales som lokal økologisk kunnskap eller erfaringskunnskap. Tradisjonelt kystfiske gir utvilsomt opphav til slik kunnskap, og vi vil fremheve følgende:

1) For å kunne fiske effektivt må kystfiskerne være eksperter på å observere og forutsi endringer i fiskens adferd på sine fiskeplasser. Slik erfaringskunnskap om fisken oppstår gjennom å fiske den.

2) Erfaringskunnskap er svært tid og ressurskrevende å innhente, og kan ikke erstattes av vitenskapelig kunnskap av rent praktiske årsaker. Dette er også anerkjent i internasjonal forskning. Et eksempel er nettopp hvordan erfaring synliggjør at det er mengden turistfiskere og måten disse fisker på som er hovedproblemet.

3) Turistfisket representerer en tredelt trussel: Mot fisken i havet, mot de som lever av å fiske den og mot kunnskapsgrunnlaget disse besitter. Kystfiskernes kunnskap om fisken opprettholdes og fornyes i hver generasjon med yrkesliv på havet. Går kulturen tapt går kunnskapen tapt, og dette tapet må naturen og fremtidige generasjoner bære. Den tradisjonelle kystflåten representerer den mest fremtidsrettede og miljøvennlige måten å fiske på: I kystnære farvann når fisken kommer til dem, med maksimal effektivitet og minimale klimautslipp.

Dette er ordene til Tromsø-filosofen Jacob Meløe. Tradisjonelle levemåter bevarer viktige sannheter om landskapet de er vokst ut av. En fisker vet mye om hvordan man får fisk og derfor hvordan man må fiske for at bestandene ikke skal bli utpint. Med slik viten fremstår det med all tydelighet at turistfisket i sin nåværende form hverken er bærekraftig eller fremtidsrettet. Utviklingen under coronakrisen med stengte grenser illustrerer dette: Torsk, kveite og andre arter blir mer tallrike når de får en lengre pause fra turistfiskernes konstante fiskepress.[ii]

Bærekraftig turisme kan ikke være basert på å forbruke natur slik at den forsvinner, den må være basert på å oppleve natur. Reiselivsaktører snakker om et stemningsskifte angående hvilke turister som vil komme og hva de ønsker å oppleve. Dale et al. nevner at turistene etter å ha erfart hvor sårbare vi er (noe koronaepidemien minner om) kanskje ikke vil være så opptatt av «å frese rundt i en "rib", men ønsker ekte kompetanse om å leve i og av naturen. En opplevelsesbasert turisme på naturens premisser, som respekterer og bygger på kunnskapen til kystens folk, vil gi gjester, ikke inntrengere, i kystlandskapet.

[i] Brev fra kystfisker adressert Plan og Utvikling Gildeskål kommune (2013).

[ii] Privat samtale med fiskere juni 2021.

Kommentarer til denne saken