Sommeren er høytid for festivaler og folkefester. Vi selv har deltatt på matfestival, fiskerimesse og Arendalsuka og det mingles, serveres og spises. Men hva er det vi får servert? Det er pølser og burgere, fingermat og tapas av alle slag – men ikke sjømat. Så vi må bare spørre om hvor sjømatnæringen blir av?

Vi som næring må fronte produktene våre, og gjøre dem lett tilgjengelige på gater og torg, over alt der hvor folk møtes! Det må ikke være slik at en må melde seg på kurs eller gå inn på fine restauranter for å få sjømat.

Hvor er fish and chips-en? Reker, kreps, snøkrabbe, matjessild, bacalao eller blåskjell? Mulighetene er mange og store, og vi må ta plassen! Samfunnet trenger en påminnelse om at fisk er mat.

Selvforsyning

Konsekvensene av at fisk ikke er synlig i dagliglivet til folk er store. Villfisk burde være en naturlig del av både matdebatten, og med sitt rekordlave klimautslipp, burde den også være en del av klimadebatten.

Vi fisker makrell, torsk, sild, snøkrabbe og reker og mye annet, og er Norges nest største eksportnæring. Villfisknæringen alene skaffer 22 millioner måltider mat hver eneste dag (42 millioner måltider hver dag hvis vi inkluderer laksenæringen) Referanse. Og utrolig nok med de tallene blir fisken avglemt når det snakkes om Norges selvforsyningsgrad. Vi kan servere Norges befolkning fire fiskemiddager hver dag, men villfisk blir likevel ikke regnet med når Norge diskuterer om vi er selvforsynte.

Kornlagrene diskuteres i Norge, men den blå åkeren glemmes. Havet er en gigantisk «kornsilo» der fiskerne fisker store mengder mat. Det er syv ganger så mye hav som land på jordkloden og likevel kommer bare to prosent av det vi spiser fra havet.

Klimavennlige proteiner

I en verden som trenger mer mat og med forbrukere som i stadig større grad setter krav til mer klimavennlig mat og historien bak, har vi i fiskerinæringen et konkurransefortrinn vi må bruke mer. Folk må vite hva vi selger; vilt sunn, god og grønn mat.

I Norge har vi landbruks- og matminister og fiskeri- og havminister, med andre ord er mat og fisk i to helt forskjellige departement. Landbruks- og matminister Sandra Borch lanserte i Arendalsuka «den norske klimakua», som er en vill grønnvasking av melk- og kjøttindustrien. Vi har rikelig med mat som ikke trenger grønnvasking. Det blir stadig viktigere med den maten villfisknæringen kan sørge for; klimavennlige proteiner med rekordlave utslipp. Du kan spise 40 ganger så mye sild som storfekjøtt med det samme klima-avtrykket.

Det mangler både kunnskap og bevissthet om norsk villfisk som mat. Vi må bli flinkere til å fortelle og være stolte av at vi bidrar med noe av den mest klimavennlige maten som kan produseres, og det til en stadig voksende befolkning. Villfisk er mat. Det er pålegg på brødskiva og gourmetretter, fisketirsdag og julemiddag, spekesild og bacalao. Det er godt og det gjør godt for kropp og klode.

Dette må vi fortelle om og repetere, både til de som skal gi oss rammebetingelser og til de som skal spise maten vi fisker. Det er viktig at politikere og styresmaktene forstår og vet dette. For de skal legge til rette for at vi kan ta ut mest mulig villfisk innenfor bærekraftige rammer, og de må ha riktig kunnskap når de debatterer mat, selvforsyning og klima. Forbrukeren setter krav, og vi må fortelle.

Vi må også fortelle om den klimavennlige maten fisk er for å få en plass i matdebatter, matfestivaler, klimadebatter, klimafestivaler, og på menyen.

Derfor er det så viktig å skape økt bevissthet, kunnskap og status rundt villfisken.