Krisesentrene i Norge skal på oppdrag fra kommunene og i tråd med Lov om kommunale krisesentertilbud gi et tilbud til alle som opplever vold og krenkelser i en nær relasjon.

Dette krever at kommunene gis innsikt i hvem brukergruppen er, hva sakene krisesentrene jobber med krever, tidsforløpet på bistandsbehov og tilleggsutfordringer.

Da krisesentrene startet sitt tilbud i Norge for mer enn 40 år siden, skjedde det fordi kvinner engasjerte seg i kvinnepolitikk og tok ansvar for medsøstre på frivillig basis. I dag er krisesentrene profesjonaliserte tilbud, mange er kommunale virksomheter, med ansatte med høy fagkompetanse og lang erfaring. Tilbudene inneholder bistand på ulike nivå. Det stilles krav om universell utforming, sikkerhet i tilbudet, bemanning, tilgjengelighet, faglig innhold og krav til oppfølging. Et nærmere blikk på de 43 krisesentrene som finnes i Norge – avdekker en foruroligende ulikhet i tilbudene. Noen kommuner driver sine krisesentertilbud i store, moderne og tilpassede bygg. Andre har uegnede lokaler, som verken fyller krav om utforming eller sikkerhet. Noen krisesentertilbud har flere fagansatte på jobb, slik at pågangen av og alvorlighetsgraden i sakene de jobber med blir ivaretatt etter lovens krav, og i tråd med den enkeltes behov. Andre igjen har én ansatt på jobb, og bakvakt på kveld, natt og helg.

Det stilles krav til hva krisesentertilbudet skal inneholde. En døgnvakttelefon skal betjenes, dagtilbudet skal være tilgjengelig for et stort antall brukere, man skal tilby et trygt tilfluktssted, man skal følge opp i reetableringsfasen, gi et tilrettelagt tilbud til barn, gjøre trusselvurderinger, jobbe med sikkerhet, samarbeide med alle involverte aktører, i tillegg til forebyggende arbeid, utadrettet virksomhet, opplysningsarbeid, holdningsskapende virksomhet og dokumentasjon av problematikken. Krisesentrene jobber med alle typer relasjonsvold – her nevnes alle former for fysisk vold, psykisk vold, seksuell vold, materiell og økonomisk vold, æresrelatert vold, negativ sosial kontroll, menneskehandel, bruderøveri, digital vold, stalking, og mye mer. Ansatte skal ivareta beboere, dagbrukere og telefontjeneste, samt håndtere inntak, vurdere skadeomfang og trusselbilde, sørge for iverksettelse av helsehjelp og sikkerhetstiltak, utøve debrifing og krisehåndtering og sørge for et godt bomiljø. I tillegg skal det skaffes advokatbistand, psykolog, bolig, økonomisk bistand, og jobbes med arbeidssituasjon og omsorgsutfordringer.

Vold i nære relasjoner er et betydelig folkehelseproblem. I rapporten fra den nasjonale forekomststudien om vold og voldtekt i Norge utført av NKVTS i 2014, framkommer det at 16,3 % av menn og 14,4 % av kvinner rapporterte om mindre alvorlig partnervold som å ha blitt kløpet, lugget, slått med flat hånd.

8,2 % kvinner og 1,9 % menn rapporterte om alvorlig vold fra partner som for eksempel spark eller kvelertak. Rundt 10 % av kvinner og 1 % menn har minst en gang i livet vært utsatt for voldtekt. Noen grupper i samfunnet er særlig sårbare for å bli utsatt for vold i nære relasjoner. Kvinner og barn er alltid sårbare. Minoritetsbakgrunn, svangerskap og høy alder er også typiske faktorer som gir økt sårbarhet. Mange brukere har tilleggsutfordringer som gjør dem sårbare – for eksempel knyttet til rus, psykiatri eller funksjonsnedsettelser. En del av brukerne vil vanskelig kunne finne seg til rette og nyttiggjøre seg det tradisjonelle krisesentertilbudet.

Det å måtte forholde seg til taushetsplikt overfor andre beboere, sikkerhetsrutiner, ulike ansatte og en variabel brukergruppe i et bokollektiv, kan føre til at man føler seg utenfor eller ikke ivaretatt godt nok i tilbudet. Noen vil kunne utgjøre en sikkerhetsmessig trussel for både ansatte og øvrige beboere ved at de ruser seg, utagerer, blir ustabile eller bryter med rutiner og retningslinjer for tilbudet. Mange har utstrakte hjelpebehov og trenger koordinert innsats fra flere hjelpetjenester. Noen kan ikke ivareta eget kosthold, økonomi, helse eller hygiene og noen mangler boevne.

De fleste krisesentre er utformet som bokollektiv. Gruppefølelse og fellesskap er understreket som betydningsfulle faktorer i krisesentertilbudet. På krisesentrene skal mennesker fra hele verden i alle aldre, med ulike kulturer, religioner, språk og bakgrunner fungere sammen. Dette krever stor innsats og tilrettelegging fra de ansatte, men det krever også raushet, innsikt og forståelse fra beboerne. For brukere som trenger tett oppfølging og har ulike alvorlige utfordringer, vil det være vanskelig å fungere sammen med småbarnsfamilier, mennesker med alvorlig trusselbilde eller med sterke traumereaksjoner. Samtidig gjør sårbarheten at disse menneskene i særlig stor grad trenger oppfølging, beskyttelse, omsorg og ivaretakelse når de blir utsatt for vold og krenkelser. La oss for eksempel se nærmere på rusavhengige som opplever vold i nære relasjoner. Mange er avhengige av den relasjonen som utsetter dem for vold og overgrep.

Rusavhengighet gjør at de trekkes tilbake til voldsutøver eller til miljøet hvor voldsutøver befinner seg. Mange mangler sunne nettverk og har ikke ressurser til å etablere seg i en selvstendig livssituasjon. Flere har helseutfordringer som følge av langvarig rusbruk. Noen forteller at de i møte med hjelpeapparatet møter holdninger som at «de kan takke seg selv» eller at det er meningsløst å iverksette tiltak.

Sikkerhetstiltak som voldsalarm og kontakt- og besøksforbud kan bli for vanskelig å forvalte, og fordi de gjerne selv bryter med det besøksforbudet voldsutøver er idømt, blir det nytteløst for politiet å iverksette forbud. Stønader og økonomiske tilskudd blir brukt til feil formål. Mange blir utnyttet og lurt, noen jukser og trikser selv. Det er ikke slik at vi mennesker alltid kan hvis vi vil. Det er imidlertid et faktum at de aller fleste mennesker vil hvis de kan. Når de ikke lykkes, er det fordi de ikke får det til med de ressurser de har og de betingelser de er utstyrt med. Om de kunne valgt – ville de valgt et godt liv. Om de hadde fått være i sikkerhet, vært trygge, fått sove over tid, fått mat og et kosthold som hadde bygd dem opp, hadde møtt gode mennesker med ekte intensjoner, fått mestringsopplevelser og fått bygd opp et nettverk – ville de fleste brutt med sine voldelige relasjoner.

Problemet er at denne gruppen ikke tilbys disse betingelsene. Systemet som skal ivareta, bistå og følge opp mennesker som opplever relasjonsvold – er ikke tilpasset de som har tilleggsutfordringer. Kommunene må ha et system for trygge oppholdssted, koordinert bistand og oppfølging over tid. Det finnes ikke verdig eller ikke-verdige trengende. Vi som skal jobbe med voldsutsatte må ha fenomenkunnskap og innblikk i voldens psykologi. Mest av alt må vi alle sikre at de voldsutsatte aldri må betale prisen for de krenkelser andre har ansvar for. Alle har rett til et liv uten vold og alle har rett til trygge liv.