Flere har i det siste fremmet FOH, på Reitan, som et egnet felles hovedkvarter i en mulig ny skandinavisk region i NATO. Det kan være et regionalt felles hovedkvarter eller et felles luftforsvarssenter, CAOC. Men det er ingen god ide å ha et alliert hovedkvarter i et land som aldri har vært et «fullt og helt» medlem av alliansen. Sverige indikerte umiddelbart en pragmatisk holdning til atomvåpen uten at de så for seg stasjonering i Sverige. De signaliserte også at de ville gi god ryggdekning til de baltiske statene. Finland, et av de få landene som ikke reduserte sitt forsvar ved Sovjets fall, kunne godt tenke seg stasjonering av allierte styrker i landet. Begge land gir uttrykk for et engasjert og sterkt bidrag til alliansens felles sikkerhet.

Norge på sin side har aldri vært et fullt og helt medlem av alliansen «all for en og en for alle». Vi forventer å bli forsvart, men har avgitt Finnmark og sier et missilangrep fra Murmansk på USA ikke angår oss. Vi tviholder på en sikkerhetspolitisk vurdering fra 1948/49. Denne sikkerhetspolitikken heiner dagens forsvarskommisjon om som en gullkalv. Det ser ut som kommisjonen ikke har fått med seg at Sovjet ble oppløst i 1991, ei heller at krigen i Ukraina i nevneverdig grad har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge.

Kort om sikkerhetsvurderingen av 1948/49. Ideologisk var kommunismen i Sovjet på 20-tallet ledestjernen for arbeiderbevegelsene i verden, inkludert Norge. Ap var sterkt knyttet til Sovjet, og Norges utenriksminister Trygve Lie lovte høsten 1944 bort Bjørnøya og «halve» Svalbard til Sovjet. Ved stortingsvalget høsten 1945 fikk Ap rent flertall og innførte ettpartistaten og kommunistisk planøkonomi. Det gikk ikke bra. I 1947 var statskassa tom og Norge i økonomisk krise. Men hellet var langt bedre enn forstanden, for nå kom Marshall-hjelpen med kapital og rimelige lån. Da forsto Stalin at han var i ferd med å tape Norge. Utenriksminister Molotov truet da Jens Chr. Hauge med å invadere Finnmark med flere divisjoner. Men verdens konfrontasjon og fokus var da i sentral Europa (Berlin), og godt for Norge var det. Den 5. mars 1949 imøtekom Norge Stalin ved en politisk note der vi lovte et demilitarisert Finnmark og ingen allierte baser i Norge. (PS. Det samme som Putin i dag krever i Baltikum mm.) NATO kalte det et knefall for Stalin. Politikken ble solgt til det norske folk som brobygging, basepolitikk og selvpålagte restriksjoner. Eller sagt med Karsten Alnæs ord i Historien om Norge. «Vi valgte side, men førte en slags nøytralitetspolitikk».

Hva nå? NATO legger det «nye Skandinavia» under Atlanterhavskommandoen med hovedkvarter i Norfolk, USA. Tilfeldig? Neppe! Putin har siste 20 årene bestrebet seg på å splitte Europa og NATO, og ikke minste holde USA ute. Til dette har han brukt alle midler ikke minst utviklingen av langtrekkende missiler mot alliansens forsyningslinjer. I flere dokumenter påpeker NATO den nesten totale avhengigheten av forsterkninger og forsyninger fra Nord-Amerika. Europa prøver nå å rette opp denne kritiske avhengigheten ved å øke egne forsvarsbudsjetter og ruste opp. Det er i denne sammenheng Norges bidrag til fellesskapets og eget forsvar bør forstås. En skandinavisk region med hovedkvarter i Stockholm gir stor tyngde og innflytelse i både NATO og EU. Den trenger få eksterne forsterkning på luftsiden, noe få på landsiden. Men sammenslåingen gir ingen maritime forsterkninger til forsvaret av alliansens forsyningslinjer. Her bør Norge sammen med England og USA styrke det maritime element. For gjennom et felles allianseforsvar styrker vi også forsvaret av Norge. I praksis vil det bety flere havgående fregatter og ubåter fra Norge. Vi bør invitere England og USA til en felles permanent base på Andøy for Poseidon. Olavsvern er finansiert av NATO og må tilbakeføres som felles base for blant annet ubåter. I begge tilfeller, felles operasjoner og delte kostnader. Landforsvaret bør i hovedsak bestå av mobilt langtrekkende missiler og etterretnings- og angrepsdroner, alt lokalisert i Finnmark og Troms. Ikke stridsvogner i trange daler og fergekø. Presisjon, rekkevidde og stor mobilitet reduserer behovet for luftvern og muliggjør forsterkninger til Nord-Finland. Finland blir nokså alene i nord uten en norsk/alliert forsterkning i Finnmark og Troms. Se geografien.

Et felles CAOC kan godt lokaliseres i Rovaniemi, der de i 2015 ledet en av NATO største luftforsvarsøvelser. Sverige og Finland kan tilby større luftrom for øvelser enn Norge. Og felles luftberedskap (QRA) må kunne operere i alle land uten grenseklarering der felles operativ og teknisk støtte finnes på baser som Evenes, Kallax og Rovaniemi til enhver tid.

Det er enkelt å få dette på plass. Bremseklossen er Norge med sine selvpålagte restriksjoner. Da de er selvpålagte, er det bare å sette en strek over dem. Eller er de ikke selvpålagte?