Stein Sneve har i AN den 9.05 en interessant kronikk om Finlands utsatte posisjon, og den pågående revurderingen av nøytralitetspolitikken gjennom den annonserte søknaden om Nato-medlemskap. Uten forkleinelse for Sneves vurderinger tillater jeg meg likevel å bibringe noen nyanseringer og utdypninger i det bildet han tegner. Russlands angrep på Ukraina har også aktualisert hvor utsatte grensestater kan være, stilt overfor en stormakt som er opptatt av å drive imperiebygging. Kildene for mine betraktninger er en artikkel av den meritterte finske historikeren Jutikkala om finsk-tyske forbindelser i mellomkrigstida, supplert med den tyske generalen Erfurths beretning, basert på egne erfaringer i egenskap av forbindelsesledd mellom den finske og tyske hærledelsen under fortsettelseskrigen 1941–44.

Ribbentrop-Molotov pakten i august 1939 bidro til å gjøre situasjonen til Finland og de baltiske statene samt Polen ytterst problematisk. Finnene og de baltiske statene havnet innenfor den russiske innflytelsessfæren, mens Polen ble delt mellom Sovjetunionen og Tyskland. I likhet med Putins aggresjonspolitikk overfor Ukraina i dag hadde daværende bolsjevikregime ambisjoner om å gjenvinne kontrollen over det tidligere storhertugdømmet Finland. Allerede i slutten av november samme år angrep Sovjetunionen Finland, og som i Ukraina hadde man forventet at det skulle bli en enkel operasjon. Men det russiske lederskapet forregnet seg. I Ukraina er utfallet fortsatt uvisst. Finnene ytte lenge en imponerende motstand takket være en heroisk innsats fra finske soldater og et dyktig militært lederskap, hvorav de fleste (med unntak av Mannerheim) var utdannet i Tyskland (‘de finske jägerne’). I og med at landet sto helt alene, og med et maktesløs Folkeforbundet, uten noe annet enn moralsk støtte og en viss frivillig innsats utenfra, ble man til slutt nødt til å kapitulere. Krigen påførte russerne betydelige omkostninger, spesielt i antallet falne, men ‘Arbeiderstatens’ lederskap tok ikke slike smålige hensyn. Finland måtte imidlertid finne seg i tøffe fredsbetingelser, og blant annet avstå landområder. Likevel viste den nasjonale mobiliseringen at sårene fra borgerkrigen langt på vei var leget.

Til tross for sterke kulturelle bånd til Tyskland, spesielt i finske elitekretser, la heller ikke det nazistiske lederskapet for dagen en interesse i å bistå finnene. Ikke bare ble Finland gjennom Ribbentrop-Molotov pakten ett av ofrene for stormaktenes kyniske maktspill. Verken i forhandlingene med russerne i forkant av Vinterkrigen eller under krigen kunne finnene regne med noen sympati og støtte fra Tyskland. Ja, det tyske regimet forhindret sågar forsendelser av våpen til finnene. Man avslo også å påta seg rollen som fredsmekler mellom Sovjetunionen og Finland. Ja, i lys av finnenes utholdenhet var det for tyskerne gode grunner til å håpe på en forlengelse av krigen. Krigsinnsatsen bant opp russerne, svekket deres omdømme og forsterket tyskernes posisjon vis-à-vis alliansepartneren.

For finnene var det viktig å komme ut av den økte utenrikspolitiske isolasjonen etter Vinterkrigen, noe som stadige russiske intervensjoner i finsk innenrikspolitikk ytterligere understreket behovet for. Ryti som i 1940 ble valgt til president, nærte ingen sterke følelser for Tyskland, men var likevel av den oppfatning at Finlands nasjonale interesser fordret en tilnærming til Tyskland som motvekt til den aggressive naboen i øst. F.eks. kom man fram til enighet i august 1940 om tysk troppetransport gjennom Nord-Finland for å understøtte de militære styrkene i Nord-Norge. Denne innrømmelsen må sees i lys av at russerne gjennom fredsavtalen hadde presset finnene til å godta en tilsvarende transitt-ordning for den røde hær i sør-Finland til marinebasen på Hanko.

I løpet av vinteren/våren 1941 var det ved flere anledninger sonderinger mellom landene, men uten at noen avtaler ble inngått. Det er her interessant å merke seg at sjefen for den tyske operative stab, Jodl, under et møte med den finske generalen Heinrichs i Berlin i mai 1941 i Berlin, ga uttrykk for at Finland, i fall krig med Sovjetunionen, umulig kunne regne med å forbli nøytral. Fra finsk hold avslo man imidlertid helt og holdent å delta i en angrepskrig. I kjølvannet av den storstilte tyske militæroffensiven mot Russland (‘Barbarossaplanen’) den 22. juni 1941 angrep russiske fly flere sørfinske byer. Dermed var fortsettelseskrigen en realitet, og finnene involvert i stormaktsoppgjøret. Men under hele krigen insisterte det finske lederskapet på at dette var et ‘våpenbroderskap’, og at finske nasjonale interesser skulle være retningsgivende. For den ubestridte militære lederen, Mannerheim var det f.eks. overhodet ikke aktuelt å medvirke i angrepet på Leningrad, og han avviste også tyske forslag om å bidra i en felles operasjon mot Murmansk-banen.

Man kan sjølsagt i ettertid hevde at finnene ikke burde ha tilnærmet seg Nazi-Tyskland, og avstått fra å gjenerobre tapte områder. Isolert og utsatt for en uberegnelig, imperialistisk nabo i øst, kan man spørre om det der og da var realistiske alternativer. I dagens situasjon har finnene heldigvis andre og langt mer tiltalende sikkerhetspolitiske alternativer.