Vinterens store høytid er nært forestående, og "alle hjerter gleder seg!" Gjør de det? Neppe, for den store jubel vederfares ikke "alt folket"; verden er ikke, har aldri vært, og blir aldri til gavn og glede for hele menneskeheten. Ikke desto mindre er menneskenes verden preget av flere former for religion (tro på guddommer eller andre overnaturlige vesener), og denne fidel gir seg mange amplituder. Ved å begi seg på en kulturhistorisk vandring, vil man kunne finne at de fleste religioner er "beslektet" med hverandre (synkretisme), og her fremgår det tydelig nok at den nest yngste av dem, kristendommen, ikke er "unik", slik dens trosfølgere mener. Jødedommen står for det kapitale innen teismen, og den messianisme som kristendommen sverger til, er en slags "kopi" av profetenes tro på at en himmelsk konge, Messias, skulle komme til Jorden for å utfri folket fra romernes okkupasjon. Denne forestilling er blitt adoptert og transformert til idéen om at en "frelser" for hele menneskeheten ville påta seg pinen og døden, i den grad at synderne kunne unngå den evige straff for "syndeskylden". Illusjonen er ikke akseptert av ortodokse jøder, som selv fremdeles venter på den "riktige" Messias som skal komme fra Jahve for å gjenreise Davids rike.

Julemyten. Basis for kristendommens Messias-tro er blitt ordrikt plassert i beretningen om et barns fødsel i en by i Palestina. Årstall eksisterer ikke i NT, men munken Dionysius Exiguus fastslo at fødselen skjedde den 25. desember. Det samsvarte med solgudens dag, og dermed ble nok en hedensk helligdag, som søndagen, tilføyd den nye religionen. Ergo blir man konfrontert med ett av flertallige eksempler på myter, iscenesatt av en ukjent skribent (som Kirken har kalt Lukas, men hvis skrift er usignert). Fadesene er legio: Josefs lange vei til Betlehem er tvilsom; hvis han overhodet hadde i sinne å dra til et lokale for å la seg innskrive i manntallet, ville han valgt sin egen by, Nazareth, og ikke et lite landsted som Betlehem, ledsagende sin elskerinne, Maria, som var høygravid, sittende på et esel på en humpede ti mils lang vei. Men når det står Betlehem, er det skrevet for å gi autoritet til profetordet om at barnet skulle fødes just der. Ordet "herberge" er feilaktig oversatt, idet greske kataluma betyr bolig, hotell, hus, pensjonat, hospits, hvilested, stue etc. Det er tvilsomt at det fantes et slikt større husvære på dette stedet. At den nyfødte lå i en stall, er lite trolig, for selv om man i oldtiden delte en bygning med husdyrene, fikk gjestene gjerne et lite rom for seg selv under en kortere tid. Hva angår de tre "vismennene" og deres medbrakte gaver, og ledestjernen, synes disse betraktningene å være fri fantasi. Og despoten Herodes´ udåd kan også elimineres; hans grusomhet bestod i drapet på hustruen Mariamme og hans egne sønner, mens ingen historie utenom den bibelske, sier at han drepte småbarn. En massakre som den antikke verden ville ha "notert". Historien om Moses, derimot, kan ha inspirert den flittige brevskriver av "Lukas-evangeliet" til å begå en Licentia poetica. Á propos julen, er den ingen bibelsk plante, men en hedensk høytid, brakt til verdighet gjennom teologisk manipulasjon, og derfor denne svært iøynefallende kombinasjonen som preges av sakral og profan gehalt.

Jesu virke bør tas opp i en separat artikkel. Men teologen Albert Schweitzers ord i denne koherens bør tas på forskudd: "Den Jesus fra Nazareth som opptrådte som Messias, forkynte gudsrikets moral, grunnla Himmelriket på Jorden og døde for dermed å fullbyrde sitt verk, har aldri eksistert! Han er en skikkelse som ble tegnet av rasjonalismen, levendegjort av liberalismen og ikledd en historisk drakt av den moderne teologi!" "Geschichte der Leben-Jesu-Forschung". Dette manifestet omstyrter kristendommens postulat om Jesus som en Messias for den "hele menneskehet". Det var ikke predikantens mening ...