Gå til sidens hovedinnhold

Fenomenet KM Myrland: en Kris Kristofferson fra Harstad

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mitt første møte med KM Myrland skriver seg så langt tilbake som 1976, knappe 14 gammel år satt jeg andektig sammen med mine foreldre på Lødingen og så på tv – jeg tror det var en lørdagskveld og vi ante fred og ingen fare – plutselig er TV-skjermen fylt av en busemann med vilt skjegg og gitar som syng og skjennes og bainnes og svær, sangen han hesblæsende og uredd brølte ut mot hele det norske folk var selvsagt «I skyggen av en feskehjeill». Og da trubaduren i TV-ruta kom til:

men sei mæ kjære statsråd:
ka i fan va det vi fikk?

sa mora mi: Huff!

Og da han med et gjennomborende og uforfært blikk så inn kamera og refsende sang

vess dokker byinne med oljeboringa;
kor i fan trur dokker fesken vårres bli uta?

sa mora mi enda en gang: Huff! Og la til: – Og sånt skal man vær nødt te å hør på en lørdagskveld!

Men jeg likte det jeg hørte, syntes det rett og slett var tøft! Sånn oppdaga jeg, og sikkert mange flere med meg, KM Myrland.

Det er mange myter rundt fenomenet KM Myrland og i hans sanger. La oss ta et eksempel fra debutplata Isbål fra 1976, sangen «Æ breinn mett lys i begge einnan», låten begynner sånn her:

Æ besøkte en soloppgang
og æ trodde at der fikk æ fred
og så fainn æ en solnedgang
men den samme jæveln følgte jo med
æ hadde en drøm en gang
men nu ser æ at den e blidd grå
og at vess at du spørr mæ koførr
så e det at æ trur den var førr blå

Og så kommer refrenget:

Æ breinn mett lys i begge einnan
det e ikkje så vanskelig å få det te
Slæpp berre jæveln fræm når du kjeinn han
men æ skulle ønske at æ kunne be

Ja, hva har vi med å gjøre her?

Jo, her har vi både en dash western-myte, en dash alkis-myte, en dash nordlandsmyte og en dashmannsmyte. Og umiddelbart får man et inderlig inntrykk av at dette er noe selvopplevd, at det her synges om egne og dyrekjøpte erfaringer.

Litt mer presist: det forjagede og desillusjonerte jeg’et søker på western-aktig vis sjelefred i et ensomt og pittoresk naturlandskap, men den gang ei – for «den samme jæveln» følger jo med. Hvem er så denne «jævlen»? Er det rastløshetens djevel? Alkoholsugets djevel? Vanskelig å si eksakt, naturligvis, men mest sannsynligvis er det snakk om begge disse demoniske størrelser.

Dette underbygges da også til gagns i tittelen, «Æ breinn mett lys i begge einnan», som altså går igjen som førstestrofa i refrenget. I utsagnet «Æ breinn mett lys i begge einnan» ligger det et utvetydig signal om at det lyriske jeg lever et usedvanlig hardt og turbulent liv, sannsynligvis til bredden fylt opp av fest og spetakkel og utallige flyktige kvinnehistorier.

Og ytringen «Slæpp berre jæveln fræm når du kjeinn han», hvordan skal den tolkes? På ett nivå er det nok her snakk om en form for sosial eller moralsk resignasjon og selvoppgivelse, men det dreier seg også – etter mitt skjønn – om en betingelsesløs, livsbejaende og dionysisk hengivelse til øyeblikkets lyster, til ekstatisk rus og tøylesløs seksualitet.

Hvem var så sangeren KM Myrland, altså Knut Magne Myrland? Vel, de harde fakta er at Knut Magne Myrland er født 23. mars 1948, og han ble med andre ord 73 år. Han debuterte med LP-en Isbål i 1976, året etter kom Gjengrodd sti (1977) – blant anna med slageren «Monica», i 1978 kom 78° nord, en LP bestående av lune og godslige Svalbardviser der øylivet og gruvefolket hylles, året etter kom Morild (1979) der Myrland blant annet tolker Kris Kristoffersons «To Beat The Devil» og «Sunday Morning Comin’ Down», altså «Bleika sannhet» og «A.A.’s søndags morgen», i 1980 sendte han ut Myrland – med blant annet klassikerne «Mødre, sjøfolk og vi», «Ode til Heggenstua» og «Gammeldains, ærlig country og rock n’ roll». To år senere kom Ækte (1982), blant annet med «Rekepeller, bilselger». Og så gikk det hele 15 år før samle-cd-en Vante folk (1997) så dagens lys.

Hvis nå noen skulle sitte igjen med det inntrykk at jeg oppfattet KM Myrland utelukkende som en barsk rølpesanger med karsk og karslig humor, så er det selvsagt helt feil. Sangeren KM Myrland er langt mer enn det, blant annet fordi han også har en rekke sanger om kjærlighet, kjærlighetsmelankoli, mannsroller, arbeidsliv, politikk, forspilt liv.

KM Myrland fikk opp gjennom årene flere etiketter klistret på seg, gjennomgående dukker begrep som kultfigur og countryrocker opp. Og slike betegnelser kan jeg absolutt være med på. For egen regning vil jeg helt avslutningsvis legge til følgende: KM Myrland er definitivt ingen Halvdan Sivertsen eller Terje Nilsen; de to bodøværingene synger jo bare om det «skikkelige» og veloppdragne Nord-Norge. Harstad-væringen KM Myrland synger om det motsatte, om det uskikkelige og usminkede Nord-Norge.

For mang en forvirra sjel har nok KM Myrland, gjennom sitt musikalske repertoar, fungert som et redskap til selvforståelse. Vi skal huske på at han har både røffe og vare tekster, tekster som viser tillit til hverdagsliv og arbeidsliv som poetisk og musikalsk råstoff

Og: for å slå det fast en gang for alle: KM Myrland har uten tvil vært med å bygge opp omkring identiteten til mang en halvvill unggutt som vokste opp på 1970- og 1980-tallet, meg selv inkludert. Og det skal han ha betydelig honnør for.

Så kjære KM, takk for alle minnene – og musikken som i mine ører aldri vil dø!

Kommentarer til denne saken