Norge har en av verdens lengste kystlinjer og enorme havområder. Fjell, isbreer og skog dekker mye av landet. Vi har krevende værforhold og folk bor spredt. Likevel har vi en av verdens beste redningstjenester. Hvordan har vi fått det til? I dag er det femti år siden Hovedredningssentralen og den moderne redningstjenesten ble etablert i Norge.

Allerede den gang var det enighet om at en effektiv redningstjeneste var så sammensatt at ingen enkel institusjon kunne ha ansvaret alene. Redningstjenesten ble derfor til et samvirke under ledelse og koordinering av Hovedredningssentralen, som ble etablert i 1970.

Det har vist seg å være et klokt valg.

I motsetning til de fleste andre land har Hovedredningssentralen ansvaret for alle typer redningsaksjoner. Det gjør at vi har samme ledelse av en hendelse hele veien fra ulykken inntreffer til pasientene er på sykehus.

I tillegg til å koordinere redningsaksjoner skal Hovedredningssentralen være en pådriver for at redningstjenesten fungerer best mulig. En viktig del av arbeidet er å evaluere hvordan hendelser er håndtert, revidere planverk og jobbe for å styrke kunnskapsgrunnlaget til alle som gjør innsats i redningstjenesten.

Hovedredningssentralen er kjernen i den norske redningstjenesten. I alle år har den koordinert og ledet redningsaksjoner med stø hånd. Alltid profesjonell, effektiv og ujålete. For de som sitter på vakt er det ett eneste oppdrag som gjelder, å redde liv. For å lykkes bruker man de ressursene som er tilgjengelige, nærmest og mest egnet for oppgaven.

Det kan være en annen fiskebåt, en redningsskøyte fra Redningsselskapet, et redningshelikopter, en frivillig fra Norsk Folkehjelp på snøscooter eller et skip fra Kystvakten.

Folks tilliten til tjenesten er høy. Hovedredningssentralen har et sterkt og godt omdømme både nasjonalt og internasjonalt.

Redningstjenesten er en samfunnsoppgave hvor alle stiller opp. Politiet med sin operative erfaring, Forsvaret med sine tunge ressurser, Sivilforsvaret med sine beredskapslagre og mannskaper spredt rundt omkring i Norge, Redningsselskapet med sine 52 redningsskøyter langs hele kysten. Og mange, mange flere.

Jeg så det under det tragiske kvikkleireskredet på Gjerdrum og i redningsaksjonen når cruiseskipet Viking Sky fikk motorstopp i full storm utenfor Hustadvika i 2019. En mobilisering og et samarbeid mellom en rekke av redningsaktører, frivillige og private virksomheter. Denne dugnaden og denne felles innsatsen må vi holde fast ved.

Grunnlaget for redningstjenesten har gjennom alle tider vært folks vilje til å yte hjelp når ulykken er ute. I dag er det de frivillige redningsorganisasjonene som i stor grad forvalter denne dugnadsånden. Hver dag er det vanlige folk som utfører livreddende førstehjelp og som redder folk til sjøs, på land og i fjellet. De er til stede i lokalsamfunnet med kunnskap, kompetanse og rett utstyr.

Det er ikke uten grunn at de frivillige organisasjonene ofte omtales som en bærebjelke i den norsk redningstjeneste.

Antall redningsaksjoner har hatt en jevn stigning de siste årene. Økningen skyldes blant annet mer ferie og fritid, befolkningsvekst, en aldrende befolkning, teknologisk utvikling og muligens også at terskelen for å be om hjelp er i endring.

Vi ser også et tempoet øker. Stadig flere er i stand til å oppgi en posisjon på hvor de befinner seg. Et nasjonalt nødnett har ført til et mer effektivt samarbeid. Utviklingen av droner, nye digitale kart, apper og en rekke andre teknologiske nyvinninger påvirker hvordan man løser et søk- og redningsoppdrag.

Ofte må det tas beslutninger med store konsekvenser i situasjoner der tidspresset er høyt og informasjonstilgangen begrenset. Evnen til å tenke stort tidlig nok, finne rett ressurs og ivareta god koordinering gjennom hele hendelser er avgjørende ikke bare for å redde de som er i nød, men for å gjennomføre en sikker og effektiv redningsaksjon.

Kanskje mer enn noen gang er det evnen til å koordinere og lede alle ressursene vi har som blir viktig fremover, i et stadig hurtigere tempo. Og det å få samvirke mellom alle til å fungere best mulig. Jo bedre vi er til dette jo bedre redningstjeneste vil vi ha i tiden fremover. Og det er nettopp derfor vi trenger Hovedredningssentralen.

I 2020 ble de to redningssentralene slått sammen til en Hovedredningssentral. Jeg tror dette vil styrke evnen og kapasiteten til Hovedredningssentralen ytterligere, og gjøre de enda bedre i stand til å møte utfordringene. Redningssentralene på Sola og i Bodø fortsetter som to geografiske avdelinger som tidligere. Tydelig ledelse og koordinering, godt samvirke og at alle stiller opp i dugnaden har vært avgjørende for at vi har en av verdens beste redningstjeneste. Dette må vi ta vare på videre. Det er all grunn til å feire et halvt hundre år med å sikre liv og helse på havet, langs kysten og i fjellet.

Jeg gratulerer Hovedredningssentralen og norsk redningstjeneste med 50-årsdagen!