H. A. Limi, FrP, klager i an.no 20.01.23 på at den rike regjeringen ikke gjør nok for de fattige i landet. Hadde Norge fulgt FrP sitt forslag på 70-tallet om å selge hele olje- og gassvirksomheten for 10 milliarder kroner, ville Norge vært skikkelig fattig i dag, når pengebingen til dagens onkel Skrue (Vedum), til tross for FrP, teller 13 tusen milliarder kroner.

Målt med årets utbetaling av alderspensjon, 209 milliarder, rekker NBIM til 45 år med utbetalinger.

Ved starten av sparingen på 90-tallet ble det besluttet at utbetalingen kunne være lik realavkastningen, som nå over tid er målt til 5,7 prosent.

I 2023 bruker vi bare 2 prosent for å dekke underskuddet i statsbudsjettet. Begrunnelsen er fare for at inflasjonen skal vedvare på et høyt nivå, over måltallet på 2 prosent. Det er faglig uenighet om at litt høyere forbruk av NBIM vil være kritisk for inflasjonen.

Norge er en rik stat, men politiske vedtak om begrenset bruk av «oljefondet», medfører at staten fremstår som fattig. Optimalt behov innen kjerneområder som helse og omsorg mv. blir ikke dekket, jf. medieomtaler i det siste.

Når FrP vil redusere statens inntekter gjennom reduserte avgifter og øke utgiftene gjennom økt strømstøtte, bør partiet også redegjøre hvordan endringen skal finansieres. Svaret blir vel, i tråd med god FrP-politikk, å fjerne bistanden på 42 milliarder.

Årsaken til fattigdommen i dag skyldes at lønns- og trygdeoppgjør siden 70-tallet er gjennomført etter moderasjonslinjen (frontfagsmodellen), stort sett med prosenttillegg, der lavtlønnede, pensjonister, trygdede og sosialklienter inntektsmessig har sakket etter i over 50 år. For disse inntektsområdene er det bl.a. ingen lønnsglidning i form av lokale oppgjør og/eller bonuser.

Lønnsinntektene har vært gjenstand for en moderat økning, mens eierinntektene IKKE har vært utsatt for moderasjon. Derfor ligger den reelle Gini-koeffisienten på 0,4, basert på regnskapsresultater, ikke på 0,25, som er basert på tall fra skatteligningen, der det er anledning til skatteplanlegging. Ulikheten i inntekt og for mye har økt betydelig i de siste 20 årene.

Når det da kommer en i stor grad krigsbasert dyrtid, er det de med lavest disponibel inntekt og liten eller ingen buffer som merker prisøkningen hardest. Inntekten strekker ikke til for daglig forbruk. Matkøene øker. «Fattighusene» dekker behov der systemet med lønnsoppgjør har sviktet.