Gå til sidens hovedinnhold

Fartssoner og rettsfølelse

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bodø kommune foreslo å innføre fartssoner i 2002, der store deler av sentrum skulle være 30- og 40-soner, ofte i breie gater, men med mange kryss. Begrunnelsen var å redusere ulykker og av hensyn til myke trafikkanter.

Både politiet og lederen i AN uttrykte skepsis i høringsrunden. Politiet mente at fartsgrensene måtte føles fornuftige. AN følger opp og sier at politiet ikke har ressurser til å drive fartskontroller i større utstrekning enn før. De nye fartsgrensene vil bli en papirbestemmelse fordi bilistene finner dem ufornuftige og fordi sannsynligheten for å bli tatt er liten.

Når fartsgrensen er satt, vil et brudd på bestemmelsen være et grunnlag for straff. I straffegrunnlaget ligger både et legalitetskrav og et legitimitetskrav. Legaliteten, lovhjemmelen, utformes av juristene og vedtas av politikerne. Legitimiteten, dvs. hvordan regelverket oppfattes av folket, at det er bredt akseptert, kan det være grunn til å se nærmere på, dvs. begrepet «den allmenne rettsfølelsen».

Ordet rettsfølelse viser mot en sinnsreaksjon, en bevissthet, en verdimessig oppfatning, om hva som er den rettferdige løsningen. Dette er noe annet enn gjeldende rett. Rettsfølelsen kan få en til å spørre: «Er det slik det skal være?»
Med begrepet allmenne eller allmennheten mener man som regel det store flertall i befolkningen, i motsetning til en elite eller ledelse, og er ofte synonymt hva det store flertall, det brede lag, mener.

Fartssonene ble vedtatt innført og har stått der i ca. 18 år. Hva er empirien så langt?

Ulykkesstatistikken viser at antall ulykker i kommunen har gått ned, fra 28 ulykker på kommunale veier i 2003 ned til 8 ulykker i 2015 og opp til 12 ulykker i 2017, dette basert på beregninger fra tall i kommunens trafikksikkerhetsplan 2019-2022. Å redusere farten fra 50 til 30 og 40 har altså hatt en positiv virkning på antallet ulykker. Slik har tiltaket svart til kommunens forventinger og mål.

Politiet var altså skeptiske til å innføre fartssoner med så lave grenser og mente de ikke kom til å prioritere fartskontroller i bysentrum. Og slik at det blitt. Det er heller sjelden å finne «blålysnytt» som omhandler slike kontroller. Men når det skjer, er det flere som får forenklet forelegg, og noen få får bot og fengsel.

Ut fra egen empiri som bilfører og fotgjenger, særlig i Rønvikveien (40-sone), i øvre del av Storgata og i Gamle Riksvei (begge 30-sone) blir grensene brutt av de aller fleste bilister. Det samme gjelder mange andre veier, siden privatpersoner ofte ber om fartskontroller gjennom media.

Hva er årsaken til regelbruddene? Det dreier seg om holdninger til gjeldende rett. Rettsfølelsen tilsier at man «har rett» til å kjøre over fartsgrensen da man er uenige i den og at sjansen for å bli tatt er liten.

Bilene har også utviklet seg med sterkere motorer, som raskere kommer opp i stor hastighet, men også med flere sikkerhetssystemer som hjelpe bilføreren i å analysere og reagere på trafikkbildet.

Kanskje bør politikerne ta fartssonene opp til evaluering med jevne mellomrom og justere disse ut fra gitte kriterier, f eks ulykkesfrekvens, veiens standard og trafikkmengden.

EØS-krav mht bilene kan i fremtiden gi mer lovlydige bilister. I 2023 skal alle nye biler ha skiltgjenkjenning og fartssperrer som automatisk justerer bilens fart til skiltet. Ulempen er at denne funksjonen kan slås av, for forbikjøringer o.l.

Kommentarer til denne saken