Gå til sidens hovedinnhold

Få har som Terje Nilsen definert Bodø, både for oss bodøværinger og for resten av landet

Artikkelen er over 2 år gammel

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Terje Nilsen er død. En stor bit av Bodøs kulturhistorie er revet vekk.

Få har som ham definert Bodø, både for oss bodøværinger og for resten av landet. Ikoniske «Mjelle» fikk folk over hele Norge til å drømme seg nordover, til stranda, sola og stillheten oppunder fjellet.

Dødsfallet er både ventet, og helt uventet. For Terje har slitt med helsa de siste årene; men etter at han kuttet «alkohol, røyk og salt», håpet og trodde vi alle at det verste var over.

Jeg ble aldri heldig nok til å kunne kalle Terje Nilsen en venn. Men jeg kjente ham relativt godt. Og er venner med flere som kjenner ham enda bedre.

Det skjeve smilet, den tørre humoren, den kjappe replikken. Det vil bli savnet.

Slik Terje vil bli savnet. Mest av familie og venner, men også av oss andre. Vi som kaller oss bodøværinger og nordlendinger, vi som har møtt ham, opplevd ham, gledet oss over hans tekster og hans musikk.

Terje Nilsen kunne vært en stjerne på den nasjonale himmel. Som visesanger, som artist, som poet. Det er alle som kjenner norsk musikk enige om.

Men Terje ville aldri være stjerne. Han manglet drivkraften, han manglet lysten, han manglet orken. Bohemlivet fristet alltid mer, og i Bodø kom han likevel til å lyse og varme som en sol.

De opprinnelige bohemer levde i et bevisst opprør mot et småborgerlig samfunn. Terje Nilsen var på mange måter også en opprører mot det konvensjonelle, om kanskje ikke like bevisst.

Selv tilskrev han sine livsvalg mest av alt sin iboende personlighet, som egentlig ikke ga ham noe valg.

I et intervju med ANs Torgeir Grubstad for fire år siden sa han at «det er for enkelt å snakke om latskap og mangel på ambisjoner. Slik er jeg, og jeg har aldri hatt noen ambisjon om å skape meg noen karriere. Jeg snakker til folk via tekstene mine, og det er nok».

Tekstene, ja. Tekstene var på mange måter kjernen i Terje Nilsens kunstneriske åre.

De var så uendelig mye mer enn musikalske medløpere, det hendte vel så ofte at teksten kom først, deretter startet jakten på melodien som kunne kle dem og løfte fram både deres skjønnhet og deres innhold.

Og det var så mye, mye mer enn bare «Mjelle». «Hjem te jul» har definert jula for mange nordlendinger, og er en av våre vakreste julesanger overhodet.

«Sommernatt» har spikret den evige, nordnorske sommernatta fast til vår kollektive hukommelse. Til og med Landegode har han bestrødd med melis, og slik gitt oss en evig bilde på vinterens komme.

Denne vinteren skulle bli Terje Nilsens siste. Det er vemodig, og mens jeg skriver dette titter sola plutselig fram mellom regntunge skyer og glir søkende over hustak og snøskavler.

Så er den borte igjen, slik et smil slokner i et kjært ansikt. Fortryllelsen er over, men vi lever videre i vissheten om at den vil komme tilbake.

Slik Terje Nilsens sanger også vil komme til oss i framtida, igjen og igjen. For Terje tilhører evigheten.

Slik han tilhører oss. Enten vi er bodøværinger, nordlendinger eller nordmenn. Bohemen, livsnyteren og poeten. Men først og fremst kunstneren; en av våre aller største.

Hvil i fred, Terje, vi kommer til å savne deg!

Kommentarer til denne saken