«Det enkleste av alt er å lure seg selv, for vi tror på det vi ønsker å tro».

Den greske statsmannen Demosthenes påpekte for 2300 år siden en dyp sannhet om vår menneskelige tilstand: Vårt forhold til sannheten er skjør og lett påvirkelig.

For vi tror det vi ønsker å tro. Selv stilt overfor ugjendrivelige bevis på det motsatte.

Særlig utbredt synes dette å være i tider der store omstillinger truer vår vante måte å leve på.

Stilt overfor de mentale utfordringer slike forandringer gir, føles det for mange lettere å falle tilbake på det de alltid har trodd.

De ender dermed opp med å tolke all ny informasjon, eller nye hendelser ut fra egne, grunnleggende ideologiske forestillinger.

Slik søker de å harmonisere det nye med det de tror de vet fra før, noe som også er forklaringen på at ulike mennesker kan tolke den samme hendelsen på helt ulik måte. Selv om de baserer seg på samme fakta.

I boka «American conspiracy theories» bruker forskerne Joseph Uscinski og Joseph Parent dette som en del-forklaring på at konspirasjonsteorier synes å blomstre nettopp når samfunnet endres brått.

Deres forskning gjelder amerikanske forhold, men den har også klar relevans for vårt land.

Et land der konspirasjonsteorier fra nettets ytterkanter i løpet av de siste årene er blitt normaliserte i den offentlige debatt. Enten det gjelder vaksiner, eller muslimsk innvandring.

«Eurabia» var tittelen på torsdagens Lytring i regi av Nord universitetet, etter teorien om at vestlige eliter har slått seg sammen med arabiske land for å islamisere Europa, til gjengjeld for olje.

Eurabia-teorien var et av kjernepunktene i Utøya-terroristens manifest, og en hovedårsak til at han slaktet unge AUF-ere; de var en del av konspirasjonen mot det hvite, kristne Europa.

Tross dette står Eurabia-forestillingen fortsatt sterkt blant mange på ytre høyre fløy. Selv om den i tillegg er tilbakevist gang på gang. For vi tror det vi ønsker å tro.

Teorien ble lansert på 70-tallet av Gisèle Littman, under pseudonymet Bat Ye’or.

Hun var en jødisk flyktning fra Egypt som havnet i Sveits, og hovedskurken i hennes beretning er Charles de Gaulle. Kanskje ikke så rart; han var dypt hatet av høyresiden for å ha «gitt fra seg» Algerie.

Littman presentere absolutt ingen bevis for teorien, og etter å ha gransket den grundig i 2006 endte den israelske historikeren Robert Wistrich med å kalle boka «Brussels vise protokoller».

Det er en vri på «Sions vise protokoller», prototypen på en konspirasjonsteori. Laget av tsarens hemmelige politi i 1903 for å legitimere pogromer mot russiske jøder.

Et av de dokumentene tilhengerne av Eurabia ofte henviser til er spesielt interessant; Europarådets «Anbefaling 1162» fra 1991 med tittel «Den islamske sivilisasjons bidrag til europeisk kultur».

Dokumentet maler riktignok et svært positivt bilde av islam, men den er en oppfølger til lignende rosende omtaler av kristne og jødiske bidrag til Europa.

Den nevner ikke innvandring med ett ord, og den tar eksplisitt opp behovet for å bekjempe fundamentalistisk islam og slåss for demokratisering av den islamske verden.

Å kalle slikt et bevis for Eurabia, vitner mest av alt om sterkt nedsatte leseevner. Men; vi tror det vi ønsker å tro.

Er nå dette så farlig, kan du spørre? Folk tror nå på de merkeligste ting. Og som Uscinski og Parent også påpeker; de fleste konspirasjonsteorier er mer underholdende enn farlige.

Det er et klart mindretall av befolkningen som tror på dem, og de er mer et uttrykk for maktesløshet, enn makt. De som virkelig bestemmer samfunnets utvikling tror ikke på dem.

Noe som viser at boka ble gitt ut før Donald Trump ble amerikansk president, for han er en sterk tilhenger av alskens konspirasjonsteorier, og baserer mye av sin politikk på dem.

Det er kanskje det mest skremmende med Trumps presidentskap.

Når det gjelder Eurabia-teorien spesifikt er den beviselig farlig: Den bidro direkte til drapet på 77 uskyldige nordmenn i 2011.

Det gir ikke andre som tror på teorien noe medansvar, men det bør være et tankekors.

For selv om vi tror det vi vil tro, har vi også et ansvar for å granske denne troen, og konfrontere den med fakta.

For mistenksomhet, skrev Demosthenes, er vår fremste beskyttelse. Ikke minst når den farligste trussel mot oss selv kommer vår egen overbevisning.