Gå til sidens hovedinnhold

Ett grep kan løse knuten i boligmarkedet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lenge har byene kompensert for den store fraflyttingen fra Nord-Norge. Slik er det ikke lenger. Når boligmarkedet i byene er blitt så tøft at ungdom ikke har råd til å etablere seg, finnes det ikke lenger noen fallskjerm. Da er vi nødt til å tenke nytt.

Boligprisene i de nordnorske byene er faktisk noe som angår hele Norge! Det hjelper ikke at regjeringen legger fram sin Nordområdemelding, og at opposisjonspolitikerne følger opp med hvilke andre tiltak som også må falle på plass for at Nord-Norge skal utvikle seg til å bli en motor for norsk økonomi. Hvis ikke unge mennesker og kompetent arbeidskraft ser seg råd til å kjøpe bolig i de nordnorske byene, vil vi ikke klare å innfri potensialet til landsdelen.

Det finnes mange årsaker til at boligprisene er høye i en by som Tromsø. Noen av disse grunnene er det vanskelig å gjøre noe med – som for eksempel at avstanden er lange og at det koster penger å frakte råvarene. Men det finnes minst like mange årsaker som vi fint kunne ha ryddet av veien, hvis vi ville, og noen av disse årsakene er ikke engang vanskelig å få fjernet.

Enighet om omstridt prinsipp?

«Rekkefølgekrav» er det første eksemplet, og selv om du kanskje ikke umiddelbart er kjent med dette begrepet, vet du at du ved jevne mellomrom har sett i avisene at ulike utbyggere har klaget sin nød over de ekstra kostnadene disse rekkefølgekravene medfører.

Kan vi begynne med å bli enig om at det faktisk er helt rimelig at det foreligger «rekkefølgekrav»?

Hvis en privatperson deler opp sin egen villaeiendom og setter opp flere boliger på den gamle tomta som hen har tenkt å selge med stor fortjeneste, så er det ikke urimelig at kommunen krever at utbyggeren sørger for at det også kommer fortau på plass – eller for den saks skyld gatelys. Økt trafikk blir en naturlig konsekvens av flere boliger, og noen må betale for å håndtere dette.

Hvis en dagligvarekjede bygger en ny butikk, er det ikke urimelig at kjeden også bidrar til at det bygges en gangvei, eller at gangveien blir opplyst med gatelys, for alle dem som kommer for å handle i butikken.

Hvis vi kunne bli enige om at prinsippet om «Rekkefølgekrav» er rimelig, kunne vi heller diskutere hvordan dette prinsippet kan bli gjennomført så forutsigbart og effektivt som mulig. Dette ville i seg selv bidratt til at byggetiden ble kortere og at kostnadene ble lavere – og ingen ville heller tape på det.

I dag er forutsigbarheten minimal. Hvis en aktør som BONORD planlegger å bygge ut et prosjekt i en bydel, vet vi på forhånd ingenting om hvor høye kostnadene til rekkefølgekravene blir – eller hva de er tenkt å finansiere. Gang og sykkelvei? Greit! Men hvis det allerede finnes gode gang- og sykkelveier i denne bydelen, må rekkefølgekravene brukes til å finansiere noe annet, ofte i en helt annen bydel, som de kommunale saksbehandlerne bruker uker og måneder på å definere.

I mellomtiden går «taksametret» for boligkjøperen. Boligen blir dyrere og dyrere.

Et konkret forslag til løsning

Her er et konkret forslag til forenkling: Sett en standard pris på disse rekkefølgekravene, og la prisen følge størrelsen på det bygget som planlegges!

Hvis denne prisen settes til 1.500 kroner kvadratmeteren, så betyr dette følgende for Tromsø kommune, som ifølge egne oversikter opererer med en «boligreserve» på 23.000 planlagte boliger. Hvis 8.000 av disse blir bygget i løpet av de neste ti årene, og gjennomsnittsstørrelsen på disse er på nøkterne 75 kvadratmeter, så betyr dette 900 millioner kroner inn i kommunekassa i løpet av disse årene. Dette er bra mye penger, som kan brukes på alle de gode formålene rekkefølgekravene er tenkt å finansiere, enten det handler om tryggere trafikkløsninger eller gode nærområder.

Forutsigbarheten dette grepet vil bety for utbyggerne, vil automatisk også føre til en økt forutsigbarhet for kommunen, som kan være tryggere på at pengene faktisk kommer inn. Tidsbesparende er det også, fordi kommunens saksbehandlere kan tenke langsiktig, og ikke trenger å planlegge «rekkefølgekravene» for hvert enkelt utbyggingsprosjekt for seg.

De største vinnerne er likevel boligkjøperne – og i særdeleshet førstegangskjøperne – som slipper å betale merkostnaden som kommer som følge av at hvert enkelt boligprosjekt blir unødvendig kostbart som følge av at det ofte går meningsløs lang tid fra et byggeprosjekt planlegges og frem til at det er innflytningsklart.

Kommentarer til denne saken