Ni og et halvt minutt. 569 bekmørke sekunder. Det var tida det tok å drepe en svart mann, og gi nytt liv til en svart bevegelse.

Det skjedde på kvelden den 25. mai 2020, altså for akkurat ett år siden. Det bare virker så uendelig mye lengre siden, fordi så mye har skjedd.

George Floyd skulle bare kjøpe seg en pakke sigaretter. En helt vanlig handling i en helt vanlig amerikansk storby. Det som skjedde deretter oppleves dessverre også alt for vanlig for unge svarte menn i USA.

En krangel om betalingen førte til at politiet brukte overdreven vold. Som endte med den svarte mannens død.

«Black Lives Matter» ble stiftet i 2013 etter drapet på en annen ung, svart mann, Trayvon Martin. Siden hadde den jevnlig arrangert demonstrasjoner mot politiets drap på svarte mennesker.

Men ingen ting hadde vært i nærheten av det som skjedde etter 25. mai 2020. Ikke bare i USA, men over hele verden gikk titusenvis av mennesker ut i gatene i protest mot politivold og rasisme.

Selv i Bodø møtte flere hundre opp for å demonstrere under slagordet «Black LIves Matter».

Disse demonstrasjonene var slett ikke ukontroversielle. Her hos oss handlet det i stor grad om farene ved å samle så mange mennesker på samme sted under en pandemi. I USA utartet flere av demonstrasjonene til voldelige opptøyer, med hærværk, steinkasting og brannstifting.

Hvor er vi så ett år senere? På årsdagen for George Floyds død møter hans familie president Joe Biden for å diskutere nettopp det.

Sterkt økende kriminalitet i USA det siste året har sterkt dempet lysten til å bygge ned politiets makt, og selv om Floyds drapsmann ble dømt har flere politifolk som siden har drept unge svarte menn sluppet tiltale. Og selv om det har lyktes demonstrantene å få fjernet 170 minnesmerker over landsforrædere fra den amerikanske borgerkrigen, finnes det fremdeles 2.100 til.

Og heri ligger antakelig mye av problemet for BLM og andre antirasister, i USA så vel som i Norge: Fokus har mer vært på fortiden enn på framtiden, mer på systemer enn på mennesker.

Målet for mange synes mer å ha være å omskrive historien enn å endre nåtiden.

Men hva hjelper det en som ikke innkalles til jobbintervju på grunn av navnet sitt at man fjerner en benk som hyller en forlengst død botaniker?

Hva vil det hjelpe en som ikke slipper inn på et utested på grunn av ansiktet sitt at man fjerner en statue av Churchill? Hva hjelper det mennesker som hetses grovt på grunn av sitt kjønn og sin hudfarge at institusjoner skifter navn?

Og hva hjelper det en same som ser sin kulturbærer reindrifta trues av stadig nye naturinngrep at vi slutter å lese Hamsun?

For meg blir dette antirasisme mer tilpasset caffelatte-bordet en fabrikkgulvet.

På den andre siden har mange av oss lært oss et nytt begrep i løpet av dette året: Systemisk rasisme. Tanken om at rasismen er innebygget i måten ulike systemer er organisert på. Det amerikanske politiet er det fremste eksempelet.

Det er mye korrekt i disse påpekningene, og denne kritikken er mye mer substansiell enn statuestormingen.

Men den har i for stor grad kommet til å handle om begrepet «hvit skyld»; fordi hvite mennesker er de som stort sett tjener på disse skjevhetene har de alle en personlig skyld i deres eksistens og må ta det inn over seg for å bli ekte antirasister.

Dette minner svært sterkt om den avbikt borgerskapets barn måtte gjøre på 70-tallet for å bli akseptert i AKP. Det er arvesynden politisert og banalisert.

Et historisk sett velkjent revolusjonært renhetsideal synes da også å ligge i bunnen for mye av dette. Både i behandlingen av historien og av nåtiden.

Det blir viktigere å ha rett enn å få rett, og alliansebygging anses som forræderi mot "saken". Men fakta er at alle store sosiale framskritt i våre samfunn har skjedd gjennom alliansebygging. Mellom representanter for undertrykte grupper og opplyste deler av det systemet som undertrykte dem.

I stedet for å jobbe i den retning fremmer man et narrativ der alle hvite er undertrykkere, og alle svarte er undertrykte. Dette har også skapt reaksjoner blant de svarte selv, som ho den liberale, afroamerikanske lingvisten John McWhorther.

Han anklager den antirasistiske bevegelse for å fremme et bilde av svarte amerikanere som svake, lite handlekraftige og fornærmet over absolutt alt.

Han er særlig kritisk til begrepet mikroaggresjon, små og ofte uskyldig mente krenkelser i hverdagslivet som han mener det store flertall svarte amerikanere tar med et smil.

Den reelle rasismen ligger helt andre steder, og vil i stor grad videreføres om man fortsetter å framstille svarte som emosjonelle ospeløv.

Det hevdes fra enkelte hold at våre samfunn aldri har vært mer rasistiske. Disse kan ikke ha levd på 60- og 70-tallet. Sannheten er at vi knapt har hatt mindre rasisme i Norge enn nå, forskjellen er at de som utsettes for den ikke lenger finner seg i det.

Det er et virkelig framskritt, og legger grunnlag for nye allianser i den helt nødvendige kampen mot rasismen.

Og kan gi de grusomme 9 minuttene og 29 sekundene i Minneapolis evig betydning.