Fra tid til annen kan vi lese reportasjer eller leserbrev i AN som berører at det i både kirke og samfunn er ulike måter å forstå Bibelens tekster. Sist ute var oppslaget om at Den norske kirke ikke lenger får leie Sørarnøy Bedehus hos Normisjon, og et leserbrev som kommenterte og støttet Normisjon i dette.

La meg aller først slå en ting fast: Normisjon er en selvstendig organisasjon som kan leie ut husene sine til hvem de vil. I likhet med andre organisasjoner og Den norske kirke, har de sine regler for bruk og utleie. Det er ikke den siden ved denne debatten som utfordrer meg.

Det jeg derimot ønsker å kommentere, er noen skarpe utsagn om kirkens forhold til Bibelen som mer enn antyder at vi som har forkynneransvar i kirken ikke har respekt for verken Bibelen eller Bibelens tekster.

I denne saken viser jeg konkret til to skriftlige uttalelser: «Den norske kirke har forlatt Bibelen som Guds ord og autoritet for liv og lære» (Sørarnøy Normisjon) og at kirken «går mer og mer bort fra Guds ord» (Ivar A. Markussen i AN 6. januar).

Som prester i Den norske kirke forholder jeg og mine kolleger oss hver dag til Bibelen og Bibelens tekster. Tekstene leses i gudstjenester, i begravelser og bryllup, ved dåp og samlinger for konfirmanter og i trosopplæring.

Tekstene er svært forskjellige, fra bønner som vi ber i begravelsen, historiske fortellinger om kriger til dikt om kjærlighet og fortellinger om Jesu liv og hans møte med mennesker.

Og vi som ofte formidler disse tekstene bruker tid og kunnskap og engasjement i å forstå hva disse tekstene, som er formulert i en annen tid for helt andre mennesker i en annen del av verden, har å si oss i Nordland i 2020 om hvem Gud er, og hvilket forhold vi mennesker kan ha til Gud.

Noen ville kanskje ønske at disse tekstene er så tidløse at de ikke trenger tolkning. Det er ikke tilfelle. Tekstene må tolkes, språklig og ut fra sine sammenhenger.

Gudsbilder og etiske råd skrevet for mennesker i et patriarkalsk føydalsamfunn kan ikke fortsatt være relevant for oss uten tolkning.

Tekstene er heller ikke entydige. Jesus sier heller ikke det samme til den rike unge mannen som til rike Sakkeus i morbærtreet. Den rike unge mannen fikk skarp beskjed om å selge alt han eide og gi til de fattige, men til Sakkeus sa Jesus at han ville komme på besøk.

Menneskene og anledningene var ulike. Men som prest tenker jeg at tekstene er inspirert av Gud og overlevert av respektfulle troende gjennom mange generasjoner. Derfor leser jeg også tekstene med respekt, og leter etter glimtene av gull på papir og i trykksverte.

Når jeg hører eller leser andre kristnes utsagn om Bibelen, kan det noen ganger synes som at hele Bibelen er Guds direkte, klare ord til alle mennesker i alle generasjoner, som det bare er opp til oss å følge. Slik er det ikke.

Bibelen er mangfoldig og enkelttekster og utsagn vil derfor forstås ulikt, også av mennesker som har det til felles at de tror på Gud og gjerne vil lytte etter Guds anvisninger for et godt liv. Derfor er det svært viktig at det i kirken vår er rom for de ulike måtene å forstå tekstene på og mangfoldet i tolkning.

For noen vil det kanskje oppleves som en trussel at vi er uenige i tolkningsspørsmål – for meg er det trosstyrkende. Det gjør Gud til en levende Gud, som ikke er låst inne i tekster som er mer enn 1900 år gamle, men som er tilgjengelig for oss som lever nå.

Det er klart at vi må fortsette samtalene om hvordan tekster kan tolkes og gi mening i enhver ny tid. Og vi kommer ikke til å være enige om alt.

Men for meg er det viktig å holde fast på at kristen tro ikke er troen på Bibelen, men troen på Jesus Kristus, Guds sønn. Bibelens tekster forteller om han, og tolker han, men de er ikke han