Tirsdag vedtar Stortinget å bygge ut Nord-Norge-banen. Det eneste som synes usikkert er hvor forpliktende vedtaket blir.

Arbeiderpartiet vil igangsette en grundig utredning med det uttalte mål å bygge banen, innenfor rammene av Nasjonal Transportplan. Senterpartiet, Fremskrittspartiet og SV vil vedta en utbygging alt nå, uten en utredning først og utenfor NTP.

Ap har samtidig gjort det klart at de kommer til å støtte de tre partienes forslag, om deres eget ikke får flertall. Slik blir det et ja til utbygging uansett.

Det er likevel sterkt å håpe at det er Aps forslag som får flertall. Det er et realistisk forslag, som vil føre kampen for Nord-Norge-banen et godt stykke framover.

Mens det å vedta en utbygging uten å klargjøre alle sider ved saken først er rå populisme mer rettet inn mot en kommende valgkamp enn Nord-Norges framtid.

Det er delte meninger om Nord-Norge-banen i nord. Mange har prøvd å framstille det som en kamp mellom Bodø og Tromsø. Men den sterkeste motstanden finnes ikke i Bodø.

Den finnes i Finnmark der man vil få svært få ringvirkninger av banen, og nok også synes det er en tilsnikelse å kalle en bane som ender i Tromsø «Nord-Norge-banen».

Den finnes i Lofoten, Vesterålen og ytre deler av Salten som av topografiske årsaker blir liggende langt unna traseen.

Og den finnes i Narvik, der man frykter at dette skal ta fokus bort fra dobbeltspor på Ofotbanen.

Dette betyr ikke at Nord-Norge-banen ikke vil være til nytte for Nord-Norge som sådan. Det kan den meget vel bli. Der har tilhengerne av banen et godt poeng.

Hadde vi kun lagt såkalt «samfunnsøkonomisk nytte» til grunn for norsk samferdselspolitikk ville antakelig de fleste av oss fremdeles kjørt rundt med hest og kjerre. Men det betyr ikke at den bør bygges uansett.

Dette er et generasjonsprosjekt hvis effekt ikke vi slå inn for fullt før om 20–30 år. Det betyr at man har tid til en utredning som ser på trasévalg, virkninger på miljøet, reindrifta, fiskeeksporten, turismen osv. for å finne den løsning som gir mest igjen for pengene.

Og at dette skjer innenfor de samme rammer som alle andre norske samferdselsprosjekter – NTP.

Aps forslag anklages av de andre partiene for ikke å være forpliktende nok. Men deres forslag er egentlig ikke noe mer forpliktende.

Et vedtak i Stortinget står til det kommer et annet, og her dreier det seg om enorme investeringer.

Å tro framtidige storting blindt vil følge dette vedtaket dersom kostnadene kommer ut av kontroll er naivt. Dette kan dermed fort bli en pyrrhosseier.

En sikrere vei til målet er bred enighet og gode utredninger. Men slikt gjør seg ikke fullt så godt i en valgkamp.