Det er politisk redaktør i Fædrelandsvennen i Kristiansand, Vidar Udjus, som i en tidlig morgenstund onsdag 3. august på NRK nyhetsmorgen, kan fortelle at nå er folk skikkelig sinna.

Og han snakker om vanlige folk – altså de menneskene som sittende regjering har utpekt som dem som etter siste stortingsvalg skulle få bedre tider. Jonas Gahr Støres mantra om at det nå er «vanlige folks tur», er blitt et utsagn med en helt annerledes sprengkraft enn det statsministeren så for seg.

For vanlige folk er sinte og frustrerte, og Udjus forteller at det er særlig urettferdigheten der folk i Midt- og Nord-Norge betaler betydelig mindre hans lesere opprøres av. Et opprør den politiske redaktøren ikke kan huske å ha sett maken til i sin tid i avisa.

Udjus bemerket tørt at en pris på 4,50 øre per kilowattime oppleves som dramatisk. Hva vanlige folk i sør kan finne på å si når prisen kanskje blir 10 kroner per kilowatt den kommende vinteren, gjenstår å se.

At begrepet urettferdighet dukker opp, bør uroe oss i nord ganske mye. Nord-Norge trenger store investeringer og at nasjonen unner landsdelen vekst og utvikling. Det kommer ikke til å skje med mindre at det sprøytes inn store offentlige summer i veier, togskinner, flyplasser, havner og farleder. Det trengs også mange store løft i sykehussektoren. Videre vil man i nord måtte mobilisere andre landsdeler for en støtte til lavere priser på ferger, hurtigbåter og at i alle fall flyreiser ikke blir dyrere i framtiden.

Listen fra nord er lang og har med store prosjekter som to nye flyplasser i Nordland, en visjon om en Nord-Norge- bane og ny E6 gjennom Sørfold, er den blitt enda lenger. Vi snakker også i nord om at det vil kreves betydelige investeringer i Forsvaret og at norsk beredskap tar inn over seg at Finnmark har Russland som sin nærmeste nabo.

Strømkrisen har slik sett mange fasetter og det er slett ikke bare gunstig at vi akkurat nå betaler et par øre per kilowattime. For det vanlige folk er opptatt av, er det som rikspolitikerne til slutt løper etter.

At strømregimet i Norge oppleves som urettferdighet er fullt forståelig. At årsaken til de voldsomme prisforskjellene er en krig i Ukraina og en blåøyd europeisk kraftpolitikk er en helt annen historie. Det er i og for seg nyttig at strømkrisen gjør at vi på norsk side er opptatt av hvordan vi påvirkes av det som skjer i Europa, men for bakeren som stenger og sender hjem 5–6 ansatte er dette temmelig irrelevant.

Bakeren, hans ansatte eller Udjus i regionavisen har nok heller ikke oppdaget at vi i nord i tillegg til lav pris har fritak for å betale merverdiavgift. På toppen kommer at mange store industriaktører har oppdaget at Nord-Norge når det gjelder energikostnader kan tilby særdeles gunstige betingelser. Arbeidsplasser vi allerede vet vil komme på Mo og i Narvik. På motsatt hold er det mer enn én ordfører i Sør-Norge som har merket seg at interessen for å etablere eller invester mer i deres kommune, har kjølnet betraktelig. Det gir ytterlige vann på mølla når temaet er forskjeller innad i Norge.

Akkurat nå handler mye av strømdiskusjonen om at støtteordningene må utvides til også å dekke næringslivet. Blant mulige medisiner på brettet er både nye støtteordninger, maksimalpris på strøm og toprissystem. Videre skal kraftselskapene tvinges til å holde på vannet.

Ekspertene er imidlertid i tvil om dette er nok. Vinteren kan bli særdeles dyr i sør. Samtidig tyder alt av prognoser på at vi i nord får en billig vinter.

Og noen vintermåneder for vanlige folk sør for Dovre med panelovnen på 16–17 grader, vil neppe endre på oppfattelsen om hva som er rett og urett.