Jeg jubler ikke.

Det er klart jeg synes det er fint at ungen får dra på skolen, møte venner og lære en masse nye ting. Ny i klassen og trenger denne hverdagen for å bli kjent med de andre og finne sin plass i gjengen. Hun bygger relasjoner som skal vare resten av livet og lærer sosiale spilleregler. Men hun trenger også trygge og motiverte voksne ved sin side for å klare det.

Jeg anerkjenner at det er barn som har andre behov som er avhengige av rammene og forutsigbarheten skolen gir, at det er barn som ikke har det bra hjemme. Skolen er en friarena for mange, og kan til og med være noens avbrekk i en ellers elendig hverdag. Det er klart streiken er ekstra tung for dem.

Jeg forstår at foreldre er frustrerte på vegne av sine barn, som ikke har fått tatt viktige fag i slutten av sitt skoleløp. Streiken rammer hardt og skjevt der også.

Jeg synes til og med at streiken ikke burde ha startet i utgangspunktet. Ikke fordi jeg ikke mener lærerne fortjener lønna, men nettopp fordi jeg mener de burde hatt bedre lønn og mer anerkjennelse for jobben de faktisk gjør (ved siden av å lære bort kunnskap) i klasserommet. Og i friminuttene. Og hjemme. Og på klassetur. Og på kjøpesenteret når barna roper av glede og springer bort til læreren som til tross for egen tidsklemme og gjøremål tar seg tid til å snakke litt med min håpefulle.

Men fra hvor jeg står nå, med to barn i starten av sitt skoleløp, over gjennomsnittet glad i læring og nye utfordringer, så kjenner jeg at måten streiken ble avsluttet på, og sannsynlige konsekvenser av dette ikke føles greit. Jeg ønsker motiverte, kreative, dedikerte og ikke minst kvalifiserte lærere til mine barn. Jeg ønsker lærere som strekker seg litt lenger, fordi de føler at de blir satt pris på.

Det jeg leser om lærere rundt omkring i landet i kveld, som oppfordrer hverandre til å gjøre minimal innsats på jobb, skremmer meg. Jeg forstår, men jeg blir skremt. Dette er lærerne mine barn skal ha de neste 12 årene.

Lærere som ikke skal se enkeltindividet, ikke skal være der når barna trenger dem, ikke skal legge det lille ekstra i undervisningen for å skape lærelyst og læreglede hos barna. Lærere som ikke skal ta seg tid til en prat med barna når de møtes på kjøpesenter, ikke skal tørke tårer på grunn av noen litt frustrerende mattelekser eller fordi vennene ikke ville leke akkurat i dag. Fordi det ikke er verdt det, fordi innsatsen de gjør ikke blir anerkjent. Fordi de ikke får lønn for arbeidet de faktisk gjør og som er så avgjørende for våre barna trivsel i møte med skolegangen.

Lærere som er sint, skuffet, lei og frustrert. Jeg støtter lærerne, men jeg er redd barna våre blir mer skadelidende i (skole) årene fremover på grunn av lav kvalitet og motivasjon hos lærerne, enn de ville blitt om streiken hadde fortsatt en stund til og lærerne hadde fått gjennomslag for noen av kravene av det de ønsket (og fortjener).

Så kan vi snakke om norsk rettspraksis og reell streikerett en annen gang.