Gå til sidens hovedinnhold

Et rop om rettferdighet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Asylpolitikken i Norge strider stadig vekk mot sunn fornuft og allmenn oppfatning av rett og galt. Lokalsamfunn, lokalpolitikere, kjendiser og stortingspolitikere engasjerer seg, men likevel synes det umulig å utfordre UDI, IMDI og UNE.

Mustafa Hasan-saken er den saken som vekker størst nasjonalt engasjement akkurat nå. Den 18 år gamle gutten har ikke gjort noe galt. Han har bodd mesteparten av livet i Norge, han ønsker å bli her, men skal likevel sendes ut, som straff for en feil moren hans gjorde da han var seks år gammel. Mustafas sak er en av mange. Det er mange sårbare, redde ungdommer som har fått utsendelsesvedtak i 18-års gave av staten. Noen av dem lever ikke lenger. Menneskelige hensyn og sunn fornuft er satt til side. Hundretusenvis av nordmenn har engasjert seg i aksjonen for å la Mustafa få bli, men foreløpig uten å bli hørt.

I Bodø ble Tverlandet mottak nettopp nedlagt. Der bodde det familier som var en del av lokalsamfunnet vårt. Barn som gikk i barnehage og skole her i kommunen. Lokalpolitikerne, med unntak av FRP, gikk sammen om en uttalelse om at kommunen stilte seg positiv til alternativ mottaksplassering for disse familiene her i Bodø. Kun en familie fikk ja til det. Resten skulle tvangsflyttet til Hadsel, for asylmottaket der har vunnet anbudet. Når flyttingen nærmet seg, tre uker før jul, ble Hadsel ble hardt rammet av Covid-19. Selv da var det ikke mulig for IMDI å finne en fleksibel løsning som gjorde at familiene kunne få bli noen ekstra uker her i Bodø. I stedet fikk de beskjed om at de skulle flyttes til Setermoen i to uker, for så å flyttes til Hadsel. Barnefamilier som her levd med usikkerhet og frykt i mange år, fikk enda en belastning og enda mer ustabilitet. Barnas beste ble ikke det styrende hensynet.

På Finnsnes går en familie snart inn i sitt 7 år i kirkeasyl. De klamrer seg til håpet om å få bli i Norge. Deres synd er at de ikke fortalte om tilknytning til Tamiltigrene da de kom til Norge fra Sri Lanka i 2009. Folk som har vært utsatt for livsfare ved å avsløre sin politiske eller etniske tilhørighet og som kommer fra land med stor mistillit til korrupte myndigheter trenger tid før de tør å fortelle sannheten. Men hos UNE finnes ingen nåde. Har du løyet eller holdt tilbake opplysninger, har du ingen sjanse, uansett hvor stor faren er ved retur til hjemlandet. Lokalsamfunnet og kirken slår ring om familien, og ber om at de må få amnesti, men foreløpig uten å bli hørt.

Dette er tre dagsaktuelle saker som viser noen utslag av den norske asylpolitikken. Det fins mange, mange flere skjebner hvor avgjørelsene som tas strider mot folk flest sin oppfatning av rett og galt. Asylpolitikken er i utakt med folks rettferdighetssans, og det merkes godt når vi blir kjent med enkeltmenneskene som rammes av den. SVmener at vi må ha en ny kurs! Først og fremst må barns beste veie mye tyngre. Barns tilknytning til Norge og behov for trygghet må i langt større grad være styrende. Vi må endre anbudssystemet sånn at ikke redde mennesker legges ut på anbud og flyttes rundt ut fra utelukkende økonomiske hensyn og uten at menneskelige behov legges til grunn. Mottak bør drives av kommuner og ideelle organisasjoner på langvarige kontrakter. Det må gis opphold på humanitært grunnlag til de som er lengeværende og til de som ikke er returnerbare. Vi kan ikke sette menneskeliv på vent i år etter år, Menneskelige hensyn må trumfe innvandringsregulerende hensyn.

UDI, IMDI og UNE. Bak disse forkortelsene ligger ansvaret for den norske asylpolitikken. Men byråkratiet opererer på grunnlag av lovverk og politiske avgjørelser. Hvor lenge skal rikspolitikerne fra de største partiene og regjeringsmedlemmene lukke ører og øyne for lokalsamfunnene sine rop om rettferdighet og menneskeverd?

Kommentarer til denne saken