Hans tykke og fete fingre er som levende meitemark
Hans kakerlakkmustasje spotter
Og hans støvler skinner

Året var 1933 da den russiske poeten Osip Mandelstam gikk til det absurd modige skrittet å skriv et dikt som latterliggjorde despoten Josef Stalin - og hans spyttslikkende hoff:

Rundt ham er en flokk av tynnhalsede bødler
Han leker seg med disse halvmenneskenes tjenester
Noen plystrer, noen mjauer, noen klynker.

Noen som kjenner igjen dagens krypende hoff rundt president Putin i den beskrivelsen?

Kort tid etter at diktet var skrevet ble Mandelstam arrestert, og han endte sine dager i en sovjetisk konsentrasjonsleir. Men diktet levde videre i skjul, og det hevdes at til og med KGBs sjef på den tiden Ghenrik Yagoda likte det så godt at han lærte det utenat.

Likevel ville han ikke, ifølge Mandelstams kone Nadezhda, nøle ett sekund "med å ødelegge hele litteraturen, fortid, nåtid og fremtid, hvis han fant det til sin fordel". "For mennesker av denne typen er menneskeblod som vann", skriver hun i sine memoarer "Håp mot håp".

Ghenrik Yagoda er en av Vladimir Putins mange forgjengere i KGB. De fleste av dem har det til felles - med hverandre og med Putin - at de faktisk ser "menneskeblod som vann". Noen av dem har nok vært en slags ideologer, de fleste av dem var opportunister og tyver; mennesker med ryggrad av gjødselbiller og luseegg.

Russisk litteratur er full av beskrivelser av en slags hule mennesker, mennesker uten substans, uten sjel, kun drevet av hensynsløs egeninteresse. I sitt mesterverk "Døde sjeler" presenterer Nikolaj Gogol en serie av dem, med den sjarmerende svindleren Pavel Tsjitsjikov i spissen.

Boken leverer en knusende dom over den tids russiske borgerskap; mennesker som bruker sin makt til å manipulere og kontrollere andre med det ene mål å øke egen fortjeneste og sikkerhet, helt uten tanke for samfunnets beste. Dette er en slags russisk arketyp, skapt av flere hundre år med undertrykkelse og hensynsløshet.

Denne arketypen overlevde 70 år med kommunisme nokså friksjonsfritt, ja, den synes å ha styrket seg. Både på toppen og nedover i samfunnslagene. Som direktør Lev Gudkov ved Levada-senteret nylig påpekte overfor NRK: Folk er redde, men har lært seg å leve med en undertrykkende stat. De demonstrerer lojalitet, men respekterer ikke myndighetene og svindler gjerne staten.

Denne tilpassede underdanighet gjør det vanskelig å lese der russiske folk fullt ut. At et flertall støtter krigen i Ukraina betyr ikke nødvendigvis at de kjøper Putins propaganda fullt ut. Det er mer at de ikke bryr seg, så lenge krigen ikke berører dem direkte. Når det begynner å skje kan situasjonen fort snu og da kan den falske lojaliteten overfor staten fort bli til et raseri rettet mot samme stat.

Dette vet Putin bare så alt for godt; han anser fremdeles revolusjonen i 1917 som en katastrofe for nasjonen og er livredd en russisk vår etter arabisk mønster. Derfor gjør han nå alt han for å skjule dødsfallene fra Ukraina, blant annet ved å frakte døde og sårete soldater til Hviterussland og ikke Russland.

Men før eller senere vil et slikt maskespill bli avslørt, derfor haster det med å få en rask slutt på kamphandlingene. Det øker sjansen for at masseødeleggelsesvåpen vil bli brukt, for hule menn som ser verden med klapperslangeøyne skyr ingen midler for å holde på makta. La meg derfor avslutte med et ikonisk dikt fra vestlig kanon; T.S. Elliots "Hollow men".

Vi er de hule menn
Vi er de utstoppede menn
Våre tørre stemmer
Er som rotters føtter over knust glass.

Diktet avsluttes med noen av vestlig litteraturs mest siterte linjer:

Det er slik verden slutter
Ikke med et brak, men med et klynk.

Stilt overfor en hul og sjelløs mannsling med atomvåpen er det bare å be om at T.S. Elliott får rett...