Gå til sidens hovedinnhold

Et Glimt fra Trondheim

Artikkelen er over 1 år gammel

Å snakke nordnorsk på Munkholmen i 2020 er ensbetydende med anerkjennende fotballblikk.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I 2011 tok jeg et valg som for en bodøværing kan framstå som naturlig; jeg flyttet til Trondheim. Som Bodø/Glimt-fan er det kanskje den verste byen å bo i. Spesielt når Rosenborg er god, rik og mektig. Jeg har et hat/elsk-forhold til Rosenborg. Jeg fikser ikke det faktum at de tok «vare» på nær alt av eksporter fra mitt kjære Glimt. Berg, Trond Olsen, Berg, Jan-Derek Sørensen, «Stjerno» og flere andre.

.Jeg vokste opp i Saltstraumen på 90-tallet, og for å avklare hvordan det var å være Glimt-supporter i den tjukkeste gullperioden til RBK så kan jeg nevne at jeg kom hjem til mamma etter en eliteseriekamp på Aspmyra mot Rosenborg. Mamma spurte hvordan kampen gikk, hvorpå jeg oppløftende og genuint sa; «Det gikk veldig bra. Det ble bare 6–2 til Rosenborg». Man kan si at å bo i Ivers-land en del år etter ikke er lett.

På jobben sitter mine trønderske kolleger hver mandag og gleder seg til Europa-kamp. Gullet e hjem, sjø og suksess måles i hvor mange europeiske lag skal slås. På mange måter har de alltid levd i en fantasi her i Trondheim. De mener genuint at de hører hjemme i Champions League. Hvert år. Et tap er en skandale, og de sitter og surmuler i lunsjen etter europacupkamper som ikke ender som mot Real Madrid i 1997. Attpåtil viste de overbærenhet med meg hver eneste mandag. «Glimt tapte ja. Men æ like dæm sjø». To setninger jeg ikke fikser.

Da de endelig var på vei ned kom velkjente Kåre Ingebrigtsen og fleipet seg til alt sølvtøy Norge kunne by på mens Nord-Norges stolthet sto i heisen og ikke kunne bestemme seg om de var Nordens Barcelona eller bare TIL. Og hver eneste gang Glimt hadde vunnet en kamp, satt mine kolleger og nærmest kappet om hvilke av Glimts målscorere som skulle til RævBk.

Men så surnet jo Kåre og hele Norges Ivar Koteng tok grep. Såpass grep at det raknet for Tore Strømøy som utfordret for åpen scene Kotengs styrelederverv. Tore skulle på sporet av gull. Kanskje hans vanskeligste utfordring noensinne om han hadde vunnet fram.

.Nå snudde også stemningen rundt lunsjbordet. Bodø/Glimt hadde gjort noe smart og begynte å vinne kamper. Hver mandag var det jeg som nå lurte på hvilke spillere som burde gå til Glimt fra Rosenborg. Selvsagt på tøys; det finnes ikke en eneste rosenborger som er fotballsmart nok til å kunne kle på seg den gule trøya og gjøre som fotballprofessor, Gud og samhandlingsmester Kjetil Knutsen sier.

Mitt favoritt-øyeblikk kom på Lerkendal i 2019. Ja, Glimt tapte og det var første gang min sønn, Theodor 5 år, hadde sett sitt kjære Glimt tape en fotballkamp han hadde vært på. Men han og jeg tenker ennå tilbake på det øyeblikket da supportergrupperingen til RBK, Kjernen, forlot stadion fordi en sivilkledd politimann arresterte en kjip supporter. Det ble helt stille på Lerkendal. Helt til vi, 600 bodøværinger i borteseksjonen, fant ut at vi skulle hjelpe Rosenborg litt med å rope «RO-SEN-BORG». Blikkene til de gjenværende trønderne var like døde som RBKs sjanser til gull i noe som helst.

Og gløden, smilet og kjekkasheten er borte i Trondheim. Å snakke nordnorsk på Munkholmen i 2020 er ensbetydende med anerkjennende fotballblikk. Ikke lenger noen «Æ like Glimt sjø». Ingen kjøpslåing om spillere og ingen fotballselvtillit. Europa er i karantene og det er Tore Strømøy, Ivar Koteng og den som til enhver tid har ansvaret for å coache bartebyens tapte fotballsønner egentlig glade for.

Tilbake står Bodø/Glimt og meg og alle de tusen bodøværinger bosatt i Trondheim som trøndernes eneste troverdige håp om å frata erkerivalen Molde årets eliteseriegull. Så frykt ikke for oss bodø-trøndere, vi som flyttet fra denne vakre byen som aldri slutter å drømme. Dere flytter flyplassen for å bygge større by. Dere har glasshus for å mestre været og dere har fortsatt Halvdan Sivertsen og møsbrømlefse som vi alle skryter djevelske mye av.

Vi er stolte eksil-bodøværinger som nå går med Glimt-skjorte på jobb. Vi flagger med glimtflagget hver søndag og onsdag og har trådt ut av skapet som Glimt-supportere i lokalmiljøet. Takk for starten. Måtte fortsettelsen gå inn i «førr evigheten».

Kommentarer til denne saken