Bruno Krauskopf var en tysk maler som flyktet til Norge i 1933, da Hitler kom til makten. I 14 år bodde han på Jæren og malte knauser og fjorder, hus og folk, båter og byliv. Det var hans «drøm å komme til Lofoten engang», og han besøkte Lofoten for første gang under vinterfisket i 1935. Det ble flere kunstreiser nordover de to neste årene, og hans motiver fra Nord-Norge er godt gjenkjennelige.

I fjor kom boka om Bruno Krauskopfs liv og kunst ut på Jæren forlag, og det er ei interessant bok å lese, også for oss nordlendinger. Forfatter er lektor og historiker Svein Westlye i Sandnes, som i ei årrekke har skrevet om og forsket på kunstnerens liv og virke gjennom 68 år i tre land. Den er blitt et fargesterkt minne om en ukjent maler som betydde mye i sin tid. Bildematerialet er usedvanlig rikt, og godt gjengitt i stort format.

Westlye presenterer kunstnerens liv og epoker i Tyskland, Norge og USA. Materialet om årene i Norge gis naturlig nok størst plass. Her har forfatteren god tilgang på både skriftlige og muntlige kilder og på kunstverk. Boka har også imponerende mye informasjon om kunstnertiden i Berlin etter første verdenskrig.

Krauskopf kom tidlig inn i den radikale kunstnergruppa «Die Novembergruppe» og høstet anerkjennelse og priser for sine arbeider. Motivene var variert, fra altertavler til reiseskildringer, og uttrykket ble mer ekspresjonistisk og kubistisk. Da nazistene kom til makten i 1933 endret alt seg. Hans abstrakte kunst passet ikke de nye herrene, den ble erklært som «entartet» eller degenerert.

I Norge ble han primært en jærmaler, «jeg må bo ved havet». Westlye påviser at stilen og motivene går igjen hos samtidige norske malere, men Krauskopf brukte farger- og kontrast mye kraftigere enn andre. En ung, lokal billedkunstner ble sterkt fascinert over dristigheten og siteres på «at Krauskopf så Jæren og de vertikale linjene i landskapet med nye øyne … Han var en ypperlig billedbygger».

Forfatteren formidler på en god måte Krauskopfs opp- og nedturer i sitt nye hjemland, tidvis var det flest nedturer. Hans tyske bakgrunn ble et problem for ham. Westlye viser hvordan maleren slet med å venne seg til et nytt land, språk og kultur, for så å frykte for sitt eget liv da Tyskland angrep Norge i 1940. Okkupantene overså ham, heldigvis, men det gjorde ikke de norske landssvikmyndighetene i 1945. Krauskopf satt arrestert ni dager i 1945 og ble utvist i 1948.

Forfatteren formidler en tragisk farse. På grunn av manglende bevis ble det ingen straffesak, men uten norsk statsborgerskap kunne han likevel utvises til Tyskland. Bruno Krauskopf valgte å reise frivillig til USA. Jeg synes at boka beskriver en ganske opprørende behandling av maleren, men Westlye formidler historien nøkternt - her må vi lete mellom linjene etter hans syn på prosessen.

Bruno Krauskopf var en pen og stilig mann, forteller forfatteren. Han hadde fem koner i løpet av livet, hvorav tre var norske. Han fikk fem barn. Det er flott å lese hvordan kvinnene og barna på så mange måter ble en del av hans liv og hans kunst. Maleriet på omslaget forteller alt, et dobbelt sjølportrett der han maler seg sjøl i sving med penselen, og motivet er en gruppe på tre personer: Bruno bak sin daværende kone Ruth og sin neste kone Else, som står halvnaken.

Det var elektrisitetsbestyrer Kjeld Langfeldt i Svolvær som inviterte Bruno til Lofoten og ga ham fri kost og losji og tilgang til et atelier. Folk og miljø, fjell og hav, unger, fiskere og samer ble festet til lerretet, og her igjen ser vi den krauskopfske stil, røft, intenst og fargesterkt. Bruno var kjent for sin dårlige økonomi, han betalte gjerne sin gjeld med malerier. Det er derfor ikke utenkelig at det i dag kan finnes flere Krauskopf’er i Lofoten, på vegger, loft eller kjellere. Kanskje noen har en ukjent kunstskatt i sitt eie?

Boka om maleren Bruno Krauskopf er en grundig og dyp innføring i et spennende kunstnerliv som ga oss vakker og engasjerende kunst. Språket er godt og lettlest. Fortellingene er gode, mange morsomme historier, bildematerialet vakkert. En del opplysninger gjentas, det er greit fordi materialet er omfattende og informasjonen er relevant flere steder. Noen mindre ortografiske feil kan rettes opp i neste utgave. Jeg vil hevde at mange historie- og kunstinteresserte vil ha stor glede av denne boka. Krauskopfs fargebruk kan inspirere dagens kunstnere til dristig bruk av farger. Han malte sine beste bilder i Norge.

Kronikkforfatteren er med i Bokmelderlauget som omtaler lokale bøker fra vårt distrikt.