Gå til sidens hovedinnhold

Erna må nok finne seg i at stadig flere velgere vil ha en stadig mer aktiv stat

Kravet om en mer aktiv stat har gjenoppstått som veien til valgseire, og vil antakelig være det i 40 år til.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Økonomi er en merkelig vitenskap. Om den da kan kalles en vitenskap.

Matematikken er nok det, men de grunnleggende forutsetninger regnestykkene tar utgangspunkt i er påstander uten noen videre begrunnelse. Mer tro enn virkelighet.

Økonomifaget påvirkes derfor lett av ideologier, og fungerer mer som en legitimering av dem enn som deres grunnlag.

De herskende tanker er de herskendes tanker, hevdet Marx, og aldri stemmer det mer enn når det gjelder hvilke økonomiske teorier som til enhver tid får styre politikken.

Etter at en løssluppen økonomisk utvikling med minimal offentlig kontroll falt brennende til bakken 29. oktober 1929, ble staten reintrodusert som samfunnets redningsmann. Det førte til såkalt keynesiansk økonomis gjenomnbrudd.

Den er basert på at økt statlig pengebruk stimulerer forbruket toalt og slik får fart på økonomien.

Dette var den framherskende politikken over hele den vestlige verden fra krigens slutt og fram til 80-tallet. Det var en periode med sterk økonomisk vekst, og den etablerte velferdsstaten.

Mot slutten av 70-tallet opplevde stadig flere at denne politikken begynte å stå i veien for enda mer økonomisk vekst. Veksten hadde stagnert kraftig, særlig i USA og Storbritannia og svaret ble såkalt Reaganomics. Den besto blant annet i kraftige skattekutt og at staten lot markedet mest mulig i fred.

Den kortsiktige effekten var sterk økonomisk vekst, og den såktalte jappetiden. Vi ble alle investorer og så både verdien av aksjene våre og boligene våre skyte i været.

Men det førte også til sterkt økte sosiale og økonomiske ulikheter der stadig flere opplevde å bli fattigere enn sine egne foreldre.

Den bobla sprakk med finanskrisa i 2008, i stor grad av samme årsaker som krakket i 1929.

Det skapte en populistisk bølge, med krav om en mer aktiv stat når det gjelder å beskytte flertallets økonomiske interesser. Og nå kom dette kravet også fra høyresiden.

Da president Biden onsdag talte til kongressen snakket han varmt om en storstilt, statlig satsing på infrastruktur og sosiale programmer. Helt i tråd med hovedtankegangen i keynesianismen.

I en tilsvarende tale i 1996 slo Bill Clinton fast at «den store statens æra er over». Nå er den tilbake for fullt, og Bidens planer har solid støtte i folket, også blant republikanske velgere.

Selv om det innebærer økte skatter for de rike, økende underskudd på budsjettene og fare for inflasjon ønsker et stort flertall av amerikanere nå staten tilbake i økonomien.

Det er enkelt å forklare hvorfor. Ingen amerikaner under 50 år har opplevd et samfunn der staten har spilt noen stor rolle. Bortsett fra noe de ble skremt med når de ba om mer i lønn.

Resultatet var en økonomi som ga de fleste av dem stadig mindre i lommeboka og en depresjon landet ikke hadde sett maken til på 80 år.

At de fleste av disse ikke lenger lar seg skremme med at mer stat er det samme som kommunisme er slik sett ikke til å undres over.

Nå gjenstår det å se hvor mye av sin politikk Biden får gjennomført, men det er ikke poenget. Poenget er at ønsket om en større og mer aktiv stat igjen åpner veien til valgseire.

Og ikke bare i USA. Da det Storbritannias konservative parti knuste Labour i valget sist var det med mye av deres gamle politikk. Inkludert gigantiske investeringer i infrastruktur i Nord-England.

Vi ser det samme i Norge også, til glede for de som lørdag markerte "arbeiderens dag". Partier som vil ha en mer aktiv stat leder klart på alle meningsmålinger. "Stats-elskerne" i Rødt er for eksempel dobbelt så store som "stats-hatende" Venstre.

Selv om et mirakel skulle løfte både Venstre og KrF over sperregrensen og gi Erna fire nye år vil det neppe stoppe denne langsiktige glideflukten mot mer stat.

Nå vil mange hevde at staten alltid har spilt en mye mer aktiv rolle i Norge enn i USA, selv etter 1980. Derfor vil effekten ikke bli den samme her.

Men også her har staten vært ideologiske uglesett hos det flertall som opplevde krisene på 70-tallet. Unge nordmenn gjorde ikke det, og vil ha like lite frykt for en mer aktiv stat som deres jevnaldrende amerikanere.

Så både de som liker og misliker staten bør gjøre seg klare: Skal vi følge økonomifagets ideologiske sykluser gjennom vår nære forhistorie vil trenden mot mer stat uansett vedvare i rundt 40 år til.

Eller akkurat nok tid til å bygge Nord-Norgebanen...

Kommentarer til denne saken