Gå til sidens hovedinnhold

Er framtidens havbruk bærekraftig?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Bærekraftig matproduksjon kan defineres som produksjon av mat med lavest mulig klimaavtrykk, god mattrygghet og god velferd for produksjonsdyrene. Den største husdyrnæringa i Norge er lakseoppdrett, ei næring som etter lang tids vekst har flere åpenbare biologiske utfordringer og i denne artikkelen vil vi ta for oss noen av de problemene som må løses for at oppdrett av laks skal bli mer bærekraftig. Dette er også tema for Lytring i Stormen bibliotek 27. mai.

Bærekraftig fôr

På grunn av mangel på marint råstoff består dagens laksefôr av 70 % vegetabilske råvarer og bare 30 % marint. Det er et problem for både klima og naturmangfold når regnskog, gressområder og savanner blir brukt til produksjon av soya eller andre plantebaserte råvarer til fiskefôr. I Norge jobber flere oppdrettsfirmaer med å fjerne klimaskadelig soya fra fiskefôret, men som erstatning bør det utvikles nye og mer kortreiste ingredienser. Norske forskningsmiljø, inkludert Nord universitet, forsker nå på bruk av fluelarver og mikroalger. I naturen er insekter en naturlig del av laksens diett, og fluelarver er gode proteinkilder. Fordelen med mikroalger er at disse inneholder marine omega-3 fettsyrer som fisken er avhengig av. Fremtidens laksepellet vil bestå av mange nye ingredienser, der flere av dem er produsert i våre nærområder.

Vekst har gitt utfordringer

Næringa har vokst raskt siden oppstarten på 1970-tallet og er en viktig bidragsyter til arbeidsplasser og økonomi for mange kystkommuner. Men den raske veksten har også sine skyggesider; rømming og lakselus har negative konsekvenser for de ville stammene av laks og ørret. Smittsomme sykdommer spres med havstrømmer og med transport av fisk mellom anleggene og ennå slippes all avføring og overskuddsfôr fra åpne merdanlegg rett på sjøen. Strengere regelverk for sjøanlegg (NYTEK) har bidratt til å forebygge rømming, men ennå skjer det for mange uhell. Et av de største framskrittene for både fiskevelferd og miljø var utviklingen av vaksiner mot de fire mest alvorlige bakteriesykdommene. Nå vaksineres all fisk som settes i sjøen og norsk lakseoppdrett har sluttet helt å bruke antibiotika.

Lakselus

Problemene med lakselus er ikke løst like godt. Lakselus er en naturlig parasitt i sjøen som har det helt optimalt i oppdrettsanlegg med millioner av laks. Lusa setter seg fast på laksen, spiser slim og hud og suger blod, ved kraftige angrep får laksen store sår. Fram til 2013 ble lusene bekjempet med legemidler, som bademidler eller innblandet i fôret, en praksis som også kan være skadelig for annet liv i havet. Men fordi lusa har utviklet resistens er det i dag nødvendig med andre metoder. Det mest vanlige er at laksen bades i lunkent sjøvann, spyles med sjøvann eller bades i ferskvann. Forskere har vist at bading i lunkent vann ser ut til å være smertefullt for fisken og at hyppige behandlinger skader fisken og gir økt dødelighet. Røktere og personell på oppdrettsanlegg står ofte i et stort dilemma hvor laksens velferd taper i kampen om økonomisk profitt og beskyttelse av den ville laksen mot lakselus.

Forebygging er bedre enn behandling

Rognkjeks, berggylt og annen leppefisk blir brukt til biologisk bekjempelse av lakselus. I 2019 ble det satt ut 61 millioner rensefisk i norske oppdrettsmerder. Ofte dør mer enn 40 % av rensefisken i merdene, og de som overlever avlives når laksen skal slaktes ut. Dette er ikke god dyrevelferd.

De siste årene er det lansert mange tekniske løsninger som kan hjelpe oppdrettsnæringen å bli kvitt lusa. Det mest effektive er å hindre laksen fra å komme i kontakt med overflatevannet der det er størst konsentrasjon av lus. Ved å ta i bruk semi-lukkede anlegg i sjø eller anlegg på land der man pumper inn sjøvann fra dypet (dypere enn 20 meter) unngår man lusesmitten helt. Dette krever mer teknologi og for landbaserte anlegg kreves langt større investeringer enn ved oppdrett ute i sjøen. Behandlinger mot lus koster i dag norsk oppdrettsnæring mer enn 5 milliarder i året. Vi mener det er åpenbart mer lønnsomt å utvikle nye måter å drive oppdrett på der forebygging erstatter behandling, da kan vi både løse de miljøproblemene som fortsatt er knyttet til lakselus og de store velferdsutfordringene vi i dag ser for både laks og rensefisk.

Kommentarer til denne saken