Redslene i Første verdenskrigs skyttergraver formet en hel generasjon.

Den neste fikk skrekkbildene fra Holocaust å bryne seg på.

Deretter kom Srebrenica; folkemordet på bosniske muslimer på 1990-tallet.

Og da har jeg bare nevnt det som skjer på vårt eget kontinent.

Nå har Europa fått et nytt krigsmareritt i forholde seg til. Navn som Butsja og Mariupol har føyd seg inn i rekken av krigens grusomheter.

Voldtatte kvinner, sønderskutte barn, torturerte oldinger.

Vi kjenner ennå ikke alle detaljer, men vi kan alt nå slå fast at Russland bevisst har brukt terrorisering av sivilbefolkningen som et virkemiddel i sin angrepskrig mot Ukraina.

Dette er bare blitt klarere og klarere, i takt med at Russland taper på slagmarka.

Ja, pr nå kan man god si at angrep på uskyldige sivile og sivil infrastruktur er den eneste av Russlands angrepsstrategier som har virket.

På alle andre områder er deres militære styrke påført nederlag etter nederlag.

Det er derfor ikke så merkelig at Putin og hans lakeier nå retter nesten all sin aggresjon mot den ukrainske sivilbefolkningen.

Boligblokker, sykehus, demninger og kraftstasjoner er blitt hovedmålet, mens soldatene graver seg ned og bruker all kraft på å forsvare de områder som allerede er erobret.

Særlig alvorlig er angrepen på Ukrainas energiinfrastruktur; kraftstasjoner, ledningsnett, generatorer. Det skaper store problemer i et land der vintrene kan være ekstremt harde.

Uten strøm både fryser og sulter befolkningen, og det er hele formålet med de russiske angrepene; den jevne ukrainer skal terroriseres til underkastelse.

Det vil neppe lykkes på kort sikt, til det er den ukrainske nasjonalfølelsen for dyp og hatet mot russerne for sterk.

Men all motstand har sitt bristepunkt, og derfor må også vi i Norge og resten av Vesten snart begynne å betrakte den kommende vinteren som en krigsvinter.

For ukrainerne er det allerede blitt en vinter der de må krige for livet.

Men vi må krige vi også; for demokratiet og en internasjonal orden basert på lover og regler. Det vil kreve oppofrelser, men er vi ikke villige til å gi dem har vi knapt fortjent vår frihet. Eller vår velstand.

Nylig ba Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj omverdenen stille opp med 8,4 milliarder kroner for å sikre Ukrainas energisektor.

Ifølge Zelenskyj er 12 millioner ukrainere akkurat nå rammet av strømbrudd, og landet har et kritisk behov for generatorer som kan erstatte ødelagte anlegg.

Zelenskyjs bønn kom under den internasjonale giverlandskonferansen for Ukraina i Paris.

Svaret fra Frankrikes president Emmanuel Macron kom raskt: Europa mål vil å redde Ukraina gjennom vinteren ved å levere generatorer og reparere landets energinett.

Også vår statsminister Jonas Gahr Støre deltok på konferansen og han lovte å trappe opp Norges støtte til Ukraina.

Er det noen som har råd til det er det Norge med våre oljemilliarder på bok.

Norge er allerede blant de landene i verden som har bidratt mest til Ukraina per innbygger, men har enda mer å gå på.

Ikke minst ettersom krigen i Ukraina har gitt oss enorme ekstrainntekter fra gasseksporten. Å bruke disse midlene i Ukraina vil dessuten bidra minimalt til inflasjon her hjemme.

Under giverlandskonferansen slo også president Macron fast at Russlands angrep på sivile mål er krigsforbrytelser.

Det er på mange måter en selvsagt konklusjon, og det er å håpe Vladimir Putin en gang kan stilles for internasjonal rett for sine forbrytelser.

Uansett vil han bli husket som nok en tyrann som har blottlagt krigens ansikt som det er: En grinende hodeskall skrellet for kjøtt og retorikk.