Nødvendig helsehjelp, rehabilitering og opplæring er en menneskerett. De siste par ukene har det kommet frem at to av våre kjære Nordlandskommuner, byer, mulige forbilder for resten av regionen, jobber aktivt med å kutte ned på logopedtilbudet til sine innbyggere. Dette drar hele regionen nedover.

Fauske hadde allerede kuttet grovt ned på den ene stillingen sin over lengre tid, så de siste 30 % var nærmest ren kosmetikk. Bodø, en av storbyene i nord med egen logopedutdanningen, skal nå tilsynelatende kutte ned en av sine to meget viktige stillinger innenfor Rehabiliteringstjenesten. Hva slags signal sender dette til omliggende kommuner?

Fauske prøver å fuske med ansvaret sitt og setter sin lit til at logopeder skal ha lyst til å starte opp privat praksis for å erstatte det tilbudet som nå forsvinner. Er det frekkhetens nådegave vi ser her? «Vi sier deg opp, men det er bare å gjøre det samme som før på Helfos regning et anna sted, så leier vi deg inn til noen møter når vi må». De sier at de skal passe på å leie inn hjelp når det er behov for det. Hvorfor skal man da gi opp og si opp en stilling de har behov for å ha? Det er fordi sannheten er ganske enkel, de vil spare seg til fant. Fauske kommune kommer til å sitte igjen blakk på tjenester. Det går utover Fauskes innbyggere. Tjenestetilbudet kommer bare til å bli dårligere og dårligere.

Det at kommuneadministrasjoner rundt om i landet setter sin lit til at logopeder skal starte opp som selvstendig næringsdrivende i kommunen er å gamble med innbyggernes helse. Å satse på at enkeltpersoner er villig til å ta en økonomisk risiko ved å starte opp en logopedbedrift i en tilfeldig kommune er ingen sikker løsning, men utrolig sårbart for alle. Om kommunen vil garantere en tjeneste er det kommunen som må ta den risikoen.

Logopeder er de som skal være eksperter på områdene språk-, tale-, kommunikasjons- og svelgevansker. Det er en ekspertise som er sårt nødvendig å ha i en attraktiv kommune, fra barnets første leveår helt til man ligger der på sykehjemmet og sliter med å kommunisere og få i seg maten uten at det legger seg i lungene og gir lungebetennelse. Logopeder vil kunne bistå i et livsløpsperspektiv. Vi snakker om vanskeområder som talemotoriske vansker blant barn, stamming og løpsk tale i alle andre, tap av språk etter hjerneslag, Parkinsons og Huntingtons sykdom, ALS, svelgevansker og lista bare fortsetter og fortsetter. Hvorfor kan ikke Fauske, Bodø og andre tenke at god helsehjelp og gode opplæringstjenester kan være en attraktiv ting å ha? Det handler om liv og det handler om å leve.

Det eksisterer en faglig uavhengig tjeneste i enhver kommune som skal serve innbyggere med spesielle behov, nemlig PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste). Kommunen kan ikke instruere PPT i omfanget eller ressursbruken i tilrådningen. PPT er den instansen som kan synligere behovet for logopeder. Da må også PPT skrive sakkyndige vurderinger der de anbefaler at det er logopeder som gir hjelp når det er behov for dette etter barnehageloven og opplæringsloven, både for barn, unge og voksne. Kanskje ressursbehovet i Fauske og andre plasser endelig blir synlig?

Det er en skam å se slike nordlandsbyer utradere tilbudet, å se at de ikke tar sitt ansvar og sine forpliktelser ovenfor sine innbyggere på alvor. Tiden er kanskje moden for å ta fra lokalpolitikere og kommuneadministrasjonen valget å tilby logopedtjenester når dette skjer gang på gang på bekostning av sårbare mennesker og sårbare barn. Når innbyggerne kan komme til å lide må man si ifra. Det trengs et tydelig nasjonalt lovverk som sikrer ulike sårbare brukergrupper logopedtjenester i større grad enn i dag, slik at det som nå skjer i Fauske og Bodø ikke rammer resten av Nordland og resten av Norge.