Mikhail Gorbatsjov var de siste årene stort sett glemt, men for 35 år siden hersket det Gorbie-feber over store deler av verden: Murer falt, mennesker ble frigjort og våpen lagt ned. Og æren for det hadde foran alle andre Gorbatsjov.

Det var den gang Rica-hotellet i Kirkenes ga diskotek sitt navnet "Gorbie" og Jahn Teigen skrev "Glasnost".

I 1987 kåret Time Magazine ham til «Man of the Year», og hver gang han besøkte et vestlig land ble han møtt av jublende folkemengder.

Gorbatsjov var ikke bare kjent, han var elsket, og satt opp mot dagens monster i Kreml er forskjellen slående.

Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjovs posisjon i det som den gang het Sovjetunionen var mer sammensatt.

Da jeg besøkte landet for første gang hadde han nettopp innført strenge restriksjoner mot salget av vodka.

I et land dynket i sprit gjorde det ham ekstremt upopulært, og i motsetning til tidligere tider turte folk nå uttrykke sin misnøye åpent.

Den misnøyen har egentlig aldri forsvunnet. På sett og vis er det en triumf for de prosesser Gorbatsjov startet.

Han åpnet et lukket politisk system for kritikk og skapte et ytringsrom der motstridende meninger kunne brytes. Det førte etter hvert til at det sovjetiske despotiet brøt sammen og det er Gorbatsjovs fremste bidrag til verdenshistorien.

At en ny despot i dag har stengt ytringsrommet igjen fratar ham ikke den æren.

"Glasnost" - åpenhet - var navnet Gorbatsjov ga det nye ytringsrommet og sammen med "perestrojka" - ombygging - ble dette ordparet velkjente begreper også i vestlig offentlighet.

Begge fenomener var ledd i reformer hvis mål var å redde kommunismen og Sovjetunionen.

De endte med å ødelegge begge, og slik sett ble Mikhail Gorbatsjovs på mange måter en tragisk helt.

Da Gorbatsjov ble utpekt som Sovjetunionens nye leder i mars 1985 kom det som en overraskelse på de fleste. Han var relativt ukjent, og 30 år yngre enn sine forgjengere.

Få visste hva han sto for, men det ble lagt merke til at hans fremste mentor var Jurij Andropov, mangeårig leder av KGB og nylig avdød stats- og partileder.

Andropov var beinhard kommunist, men som sjef for KGB visste han bedre enn noen andre hvor nær Sovjetunionens økonomiske system var et sammenbrudd.

Det trengte desperat til reformer og Andropov mente Gorbatsjov var mannen til å gjennomføre dem, relativt ubundet som han ennå var av de eksisterende maktstrukturene.

Hvor ille det egentlig sto til visste verken han eller Andropov. Ingen perestrojka kunne redde systemet, og glasnost sørget for at all misnøyen kom til overflaten.

Bare seks år etter at han tiltrådte som statsleder ble det røde flagget med hammer og sigd for siste gang firt over Kreml, og Sovjetunionen opphørte å eksistere.

Det skjedde like før landet skulle feiret sine første 70 år. Det hadde vært 70 år med ufattelige lidelser; undertrykkelse, hungersnød, konsentrasjonsleirer, massedrap, folkemord.

Men også teknologisk framgang, industrialisering og oppbyggingen av et atomvåpenarsenal som gjorde landet til en internasjonal supermakt.

Mange av dagens russere velger å overse de første delene av denne historien, og dyrke de andre. For dem er diktatoren Stalin helten, demokraten Gorbatsjov skurken som ødela det hele.

De har ikke skjønt det man i sin tid innså selv i drapsmaskinen KGB; Sovjetunionens sammenbrudd var unngåelig, og uten Gorbatsjovs reformer ville det blitt uendelig mer brutalt og blodig.

I stedet kollapset det sovjetiske despoti stort sett uten at blod ble spilt og uten at verden ble kastet ut i en altødeleggende atomkrig.

Slik sett har få fortjent sin fredspris mer enn Mikhail Gorbatsjov.

Han fikk den overlevert i Oslo i 1990, og har også senere besøkt Norge. Blant annet har han vært innom både Bodø og Lofoten.

Det er på mange måter naturlig, for er det ett sted i verden der Mikhail Gorbatsjov fremdeles bør være en helt så er det i Nord-Norge.

Med vår grense til Sovjetunionen og et stort militært nærvær var vi en av frontlinjene i kampen mellom Vesten og Sovjetunionen, mellom demokrati og diktatur.

Ar denne iskalde trusselen ble fjernet var et sentralt bidrag til å gjøre vår og våre barns hverdag tryggere.

At en ny, russisk despot igjen truer oss med krig og ødeleggelse kan aldri redusere verdien av det, eller Gorbatsjovs bidrag til den gaven.

Og en ting er uansett sikkert; vi får aldri noe utested i Norge kalt opp etter Putin og all "musikk" han muligens kan inspirere til er lyden av negler mot en tavle.