Maleriet viser en gruppe fargerike kosakker som med latter og ablegøyer skriver ned sitt svar på et krav fra sultan Mehmed IV om at de legger ned våpnene og slutter med å angripe ottomanske stillinger.

Svaret oser av forakt for både sultanen og hans krav. "Du tyrkiske satan, Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse" er bare begynnelsen.

"Grisetryne", "hoppefitte" og "grisegjelder" et slags mellomspill før kosakkene avslutter med å be sultanen kysse dem "midt i møkka".

Nå er det noe omstridt hvor presis gjengivelsen av brevets innhold er, men det passer uansett ikke for sarte ører. Som Tyrkias nye, selvvutnevnte sultan, Recep Tayyip Erdoğan.

Men innimellom kunne man ønske at også noen i vårt land hadde mot til å svare på hans krav om innskrenkinger i ytringsfriheten med samme kraft og bravur som kosakkene.

I stedet synes vi å gi etter. På annen måte kan man vanskelig tolke politiets vedtak om å nekte SIAN å brenne Koranen foran den tyrkiske ambassaden.

Det var først gitt tillatelse, men den ble trukket med den begrunnelse at politiet ikke lenger kunne garantere sikkerheten.

Dette er en svært diffus begrunnelse og politiet har ikke villet utdype den.

Ifølge nyhetsstedet Filter finnes det en trusselvurdering fra PST av koranbrenningen, men den handler om at økt negativ fokus på Norge i ekstreme islamistiske miljøer kan øke terrorfaren på sikt.

Den peker ikke på noen trusler som skulle tilsi at SIAN-arrangementet ikke kunne gå av stabelen.

Filter kan også avsløre at det var kontakt mellom politiet og statsministerens kontor før tillatelsen til å brenne koranen ble trukket.

Ingen vi si noe om hva som der ble sagt, men vi vet fra striden rundt Muhammed-karikaturene at Jonas Gahr Støre har hatt en tendens til å vektlegge sårede følelser foran prinsippene om en videst mulig ytringsfrihet.

Uansett er det alvorlig dersom begrunnelsen for å forby en ytring, og det å brenne koranen, bibelen eller et flagg er en ytring, er at den øker faren for terror mot Norge.

I så fall er det knapt grenser for hva som kan bli forbudt framover. For verdens blinde fanatikere er det nemlig ingen ytring som ikke i ytterste instans kan brukes som påskudd for vold.

I 2015 fjernet Norge blasfemiparagrafen fra sitt lovverk.

Det var del av en 350 år lang prosess i retning av et stadig mer sekulært samfunn, en prosess som har sikret oss økonomisk vekst, velferd, frihet og demokrati.

En av de viktigste drivkreftene i denne suksesshistorien har vært ytringsfriheten, og som følge av den vår rett til å kritisere religiøse autoriteter og tekster.

Nå ser det ut som om den mest nattsvarte delen av Islam og dens allierte i Ankaras sultanpalass kan ha satt en stopper for denne utviklingen.

De kan, med hjelp fra politiet og muligens vår øverste politiske ledelse, faktisk ha klart å få gjeninnført en slags blasfemiparagraf.

For å fjerne enhver mistanke om dette bør vi snarest få vite mer om kontaktene mellom politiet og regjeringen.

Å brenne en bok ingen hyggelig handling, og SIANs motiver for det kan godt trekkes i tvil. Men denne gang kommer den mot en spesiell bakgrunn.

Erdogan bruker en lignende koranbrenning i Sverige som påskudd for å stanse svensk Nato-medlemskap. Det er kynisk maktspill for å styrke den nye sultanens makt hjemme og tvinge USA til å gi Tyrkia mer våpen.

Slaktofferet i dette maktspillet er ytringsfriheten. Er det derfor en gang det kan være på sin plass med en koranbrenning er det nå.

Som en kraftfull, politisk protest mot en tyrkisk sultan som vil påtvinge oss sitt middelalderske syn på frihet.

Det ville ikke vært like direkte og elegant som kosakkene i Zaporizjzjas metode, men det ville uansett vært bedre enn å legge oss langflate og la vår tids tyrkiske sultan kjøre over oss.