Samfunnet knirker seg fram, og om belastningen på næringslivet er stor, er de menneskelige omkostningene desto større. Det er stadig flere som innser hvor belastende det er å ikke kunne ha normal, menneskelig omgang med andre. Det er blitt klart for alle at isolasjon og ensomhet gir helsemessige konsekvenser, både psykisk og fysisk. Situasjonen er utvilsom krevende for alle, men utover å bli bedre på smittevern, kan vi også lære noe om våre medmennesker.

Det er nemlig ganske mange som lever med pandemilignende begrensninger også når det ikke er koronakrise. Isolasjon er normaltilstanden for mange syke, uføre, fattige, innvandrere, eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette vet de fleste, rent intellektuelt, men de erfaringene vi nå erverver oss om hvor tungt det er å leve slik, kan danne grunnlag for ny politikk og nye måter å leve på etter korona.

Ensomhet og fravær av sosiale møtepunkter bunner i mange ulike årsaker. Fattigdom er f.eks. svært begrensende. Det er tungt å gå inn i sosiale situasjoner når man ikke føler seg vel, og selv om gamle klær og slitte sko er ren overflate, betyr de noe. Hvis man ikke har råd til å kjøpe seg følelsen av være stilig, eller i det minste normalt godt kledd, stiller man med et handikap som folk legger meker til. Det er også krevende å være en underholdende samtalepartner, hvis man frykter at man ikke klarer å betale husleien. Mange vanlige møtepunkter som kafeer, utesteder, kinoer og teater fordrer også at du betaler. Har du ikke penger, er du automatisk ekskludert, og de som har betalingsevne vil sjeldent koble ditt fravær til noe så banalt som penger. Fattigdom er utenforskap i en verden som krever inngangsbillett.

Asylsøkere kan på sin side ha både traumer og språklige utfordringer på toppen av en annen kulturbakgrunn. Når et menneske blir gjerdet inn av flere slike utfordringer, blir det mange ganger så vanskelig å delta på like vilkår. Alle disse faktorene kan skape usikkerhet og angst, gjøre vennskap, latter og omsorg til mangelvare. I siste instans kan grunntonen i livet bli tvil på om man i det hele tatt har verdi for andre. Samfunnet har mange usynlig individer som vi alle tar for gitt at noen andre gir bekreftelse og kontakt.

Sykdom er også ofte begrensende. Er man alvorlig syk eller ufør har man ofte både økonomiske begrensninger og fysiske eller psykiske gjerder rundt hva man kan gjøre. Også på dette området er samfunnet og vår forståelse av hva som er normalt, innrettet slik at det koster mer å delta, eller for andre å inkludere deg, hvis helsen er svak. Vi forventer at folk er positive, og at de møter opp, og det er ikke mulig for alle. Det er heller ikke alltid vi selv velger inkludering hvis vi kun kan møte noen på kafeen med rullestolrampe, mens vi helst vil gå på den nye kaffebaren. Inkludering krever at vi ser mennesket, ikke omgivelsene som det viktigste. Begrensninger trenger ikke være et hinder, det kan være bare en annen ramme.

Mange eldre har også helsemessige begrensninger. Kanskje har familien flyttet, og gamle venner gått bort. Det sosiale nettverket er rekt opp som en strikkegenser. Kapasiteten til å oppsøke nye miljøer kan bli litt rusten, men de menneskelige behovene endrer seg ikke med alderen, ikke for noen av oss, og mange eldre lever med depresjon, og syns det er ydmykende å måtte be om å få være med. Bjørneboe snakket om at det er ensomt å dø, men ensomheten omfavner mange lenge før den tid kommer.

Mennesker med funksjonsnedsettelser er en mangfoldig gruppe, men de lever alle i et samfunnet som i begrenset grad tar hensyn til dem. Hver eneste fortauskant er en murvegg for noen, støy kan være tortur for hørselshemmede, fortau med lave skilt eller sparkesykler kan skape en hinderløype for svaksynte. Universell utforming er en idé som er veldig langt fra å bli realisert, og selv om de fleste forserer hindrene enkelt, faller noen av ved hvert eneste av dem. Utstrakte hender er en veldig fin ting, men det beste er om hjelpen ikke er nødvendig.

Fokuset på hvordan pandemien påvirker barn er helt riktig og nødvendig, og vi må kontinuerlig minske skadevirkningene før det unormale blir normalt. Det vi imidlertid bør huske er at det finnes mange barn som har dette som sin hverdag fra før. 115 000 barn lever i vedvarende fattigdom. Barn fra andre kulturer kan slite med å bygge vennskap og koble seg på samfunnet. Mange blir mobbet og internaliserer sin avstand til andre. Vi har også mange barn som er kronisk syke, eller har funksjonsnedsettelser som gjør livet vanskelig.

Felles for disse gruppene og mange «helt vanlige» mennesker er at mange i landet vårt har lang erfaring med begrenset menneskelig kontakt og opplevelsen av å stå på utsiden av det som skjer. De som rammes opplever alvorlige helsemessige konsekvenser og økt dødelighet som følge av isolasjonen. For de av oss som aldri har kjent på virkelig isolasjon kan det siste årets intensivkurs gi oss en innsikt vi som samfunn trenger. Det fine, oppe i alt det krevende i krisen, er at slik felles erfaringsbakgrunn skaper empati, og empati motiverer til handling. Hvis vi er riktig heldige, og tar oss litt sammen, kan vi ta med oss vår Covid-kompetanse inn i hverdagen, og forsøke å inkludere flere. Fra et folkehelseperspektiv burde vi for lengst ha systematisert kampen mot ensomhet og isolasjon. Nå skjønner vi i alle fall litt bedre hvorfor vi burde gjøre det.