Nidaros: Bodø/Glimt og Molde bidrar ikke til å dempe presset i norsk økonomi. De kan komme til å erfare at det ikke lønner seg å bruke opp «sparepengene».

Glimts suksess er særlig tuftet på en effektiv og gjennomarbeidet spillestil. Det vil være en fordel for klubben om dens ledere husker det, selv om det for tiden er fryktelig artig å ringe kontofonen.

Molde er i større grad et kjøpelag, som år etter år har gjort gode investeringer. De kan det med kjøp og salg av fotballspillere. Men ærlig talt: 30 millioner for Veton Berisha?

Det er fristende å være litt flåsete, og jeg ber nordlendinger og romsdalinger om å ta dette med en viss overbærenhet: Nå oppfører begge klubbene seg som det de faktisk er, men ikke trenger å se seg selv som: Småbylag. Det er noe oppkomlingaktig med måten de for tiden bruker penger på.

I sammenligning er det en litt høvdingaktig ro over Rosenborg, blant annet representert ved trener Kjetil Rekdal:

– Sedlene brenner ikke i baklomma.

RBK har i likhet med Molde nettopp gjort et stort salg, som begge klubber naturligvis måtte gjøre, og har sånn sett råd til å «reinvestere» pengene, som Bodø/Glimt gjør. Sportslig leder Håvard Sakariassen bruker til og med det ordet. Folk i Bodø har ingen glede av penger som blir stående på bok. Nei, men nettopp folk i Bodø vet bedre enn de fleste bokstavelig talt verdien av en klubb som makter å se de lange økonomiske linjene. Det er ikke så lenge siden klubben var teknisk konkurs, og det ble arrangert innsamlingsaksjoner, og Runar Berg spilte gratis.

Det er en befrielse å høre Rekdal snakke om dette. Han er opptatt av at klubben har spillere som er trenbare og som kan bli stadig bedre. Han er også tydelig på at klubben ikke lar seg vippe av pinnen av enkeltspillere som verdsetter seg selv høyere enn klubben gjør. Enten han til syvende og sist får rett, eller ikke: Det står respekt av denne holdningen.

Fremfor alt er den uttrykk for at han forstår hva som gjør et godt fotballag: Kollektivet. Bodø/Glimt har sendt flere spillere utenlands, som de nå har kjøpt tilbake – fordi klubbene der ute ikke evnet å finne godfoten deres og sette den sammen med andre, med komplementære godføtter. Sånn var det i stor grad med rosenborgspillerne på 90-tallet også. De fungerte i kollektivt, men ikke på langt nær like godt når de måtte konkurrere med sine individuelle ferdigheter.

Det er jo nettopp dette som har gjort Bodø/Glimt så god, og som en konsekvens av det: Rollene er klare, elleveren er noenlunde klar, og er du ikke i den, så er du utfordrer. Glimt har for eksempel hentet hjem den helt utmerkede venstrebacken Fredrik Bjørkan. Mener de virkelig at de behøver en utfordrer til ham, som kommer fra Danmark og koster ti millioner kroner? Eller skal dansken og Bjørkan konkurrere om den samme plassen? Det er i så fall en delvis ny praksis i Glimt.

Det gjelder først og fremst å se potensialet i de spillerne du har, la de vise deg hva de kan – og sette det sammen med andre som kan noe annet. Her har Bodø/Glimt i de siste sesongene vært veldig mye bedre enn Rosenborg. Det kan være nød som har lært Rosenborg å spinne. I så fall vil det være til fordel for klubben, kanskje allerede i år.

Helt sikkert er det at Rosenborg med denne strategien ikke vil havne i økonomisk uføre. Men la oss for Glimts del håpe at de ikke styrer mot en ny konkurs.