Gå til sidens hovedinnhold

En teknologibragd i gran og furu

På Jektefartmuseet i Bodø kan du se verdens eneste bevarte originale nordlandsjekt, Anna Karoline.

Kronikk Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Har du noen gang stått på et ti meter høyt stupetårn og sett ned? Det er høyt. Mastehøyden på nordlandsjekta Anna Karoline var 27 meter. Ett og samme stykke tømmer.

Da båtbygger Gunerius Brataker i 1876 bygget jekta Anna Karoline, trengte han ikke tegninger. Han kunne dette utenat. Kortreist gran og furu er ypperlige materialer. Etter at tømmeret var hugget og håndsaget til bord, spant, osv., måtte materialene ligge og tørke noen måneder. Anna Karoline er i likhet med nordlandsbåten klinkbygget, som er en typisk nordisk konstruksjonsteknikk med overlappende bord klinket sammen med jernsøm. En fordel ved klinkbygging er at bordene kan være tynnere enn ved kravellbygging, der bordene ligger kant i kant. Slik fikk man en lettere båt ved klinkbygging. En annen årsak til at Anna Karoline er klinkbygget kan være at det var denne metoden man hadde størst kompetanse på. Vikingskipene er også klinkbygget.

Tre tønner sprit

Sjøsetting av jekter var en stor begivenhet med obligatorisk oppmøte for flere titalls lokale fiskerbønder. Kraftprøven med å trekke og skyve den 60 fot lange og 21 fot brede Anna Karoline på rundstokker, var ingen spøk. Men da hun omsider lå i vannet var det tid for fest. Bjørn Tore Pedersen skriver i boken Jekta. Eventyrets farkost, at det gikk med tre tønner sprit til å bygge en jekt. Én tønne når kjølen var strukket; én tønne når utbord og skrog var ferdig, og én tønne ved jekteutsetting.

Masten ble rigget med to firkantede seil, såkalte råseil, oppkalt etter den horisontale stokken (råa) som holder seilet oppe. Sjekk dimensjonene: Storseilet måler 14,5 x 10 meter og veier 600 kilo.

Min tippoldefar Ole Vandsvik (1850–1926) fra Ytterøya i Trondheimsfjorden, var reder og skipper på Anna Karoline. Ole var gift med Anna Pedersdatter (1860–1915) fra Kiran på Fosenhalvøya.

Da Anna Karoline sto ferdig som råseilrigget klinkerjekt med flakdekk var hun spesialbygget for transportoppdrag på vår langstrakte og værbitte kyst. På vinteren kunne hun gå til Lofoten og hente fisk. Om bord ble det saltet fisk og torskerogn. Hjemme på Kiran ble fisken vasket og lagt ut på svaberg for å bli til klippfisk. Dette var mye jobb da fisken måtte holdes tørr. Mens fisken tørket kunne Anna Karoline gå med trelast. Senere ble klippfisk fraktet til Vestlandet. Hun har også gått med tørrfisk mellom Vesterålen og Bergen. I perioder lå hun i Moskenes i Lofoten som flytende butikk.

Anne og Ole fikk syv døtre. En av dem het Petra. Siden hun ble 93 år gammel fikk jeg gleden av å møte henne. Petra og søstrene hennes måtte være med å vaske svabergene før fisken skulle legges ut. Ved siden av arbeidet som jekteskipper, drev Ole bank og telefonsentral i Kiran, og jentene på gården måtte ta sin tørn med å passe telefonen.

På jektene var eieren gjerne med som skipper og forretningsmann, men det var styrmannen som hadde kommando om bord. Han sto i baugen fordi utsikten var svært begrenset akterut bak råseilet, og lasten som kunne ruve fem meter over rekka.

Enkle kår om bord

«Hopen i Lofoten» er det malt med gule bokstaver på akterspeilet. Det er fra jektas siste eier. I 1954 kjøpte Nordlandsmuseet Anna Karoline av Angell & Sønner i Hopen, Lofoten.

Mannskapet sov gjerne i det som ble kalt vengen akterut, eller i en kahytt under fordekket. Det var enkle kår om bord. Fiskelukten var åpenbart intens. Når de lå i havn kunne de koke opp grøt eller fisk i en ovn i vengen.

Hvordan var det å seile en jekt? Siden råa ligger på tvers av fartøyet gir det mye plass om bord, sammenlignet med den langsgående gaffelriggen. Anna Karolines totale lasteevne var 90 tonn dødvekt. Min erfaring er at råseilet er suverent på lens (vinden rett bakfra), og på slør (vinden litt på skrå bakfra), men ubrukelig i motvind. Vikingene kunne dra ned råseilet og ro mot vinden. Det var verre for jektene. Dessuten skulle lasten holdes mest mulig tørr for både sjøvann og regnvann. Jektene måtte ofte vente på en god bør, eller medvind. På 1800-tallet kunne seilasen mellom Nord-Norge og Bergen ta alt fra en uke til flere måneder.

Hvor kommer jekta fra?

Oldtidens egyptere hadde en hieroglyf formet som et råseil. Men klinkbygging regnes som en nordisk tradisjon. Selv om jekta viderefører kunnskap fra mange ulike kulturer, kan vi trygt kalle den norsk. Betegnelsen jekt er nærmest umulig å oversette. Da Jektefartmuseet laget engelske og tyske plakater til sin nye utstilling, het jekt fortsatt jekt. Anna Karoline var en innovativ løsning på et unikt problem: Hvordan frakter vi tørrfisk, klippfisk og en rekke andre varer i lunefulle norske farvann med fjorder, skjærgård og åpent hav?

Jektefarten foregikk over flere hundre år og hadde enorm betydning for Norge både økonomisk, politisk og kulturelt, ikke bare ved at bygd og by fikk viktige varer, ideer og kunnskap, men også ved at norsk sjømat tidlig kom ut på det europeiske markedet via Bergen. Kultur er et omfangsrikt begrep, og norsk kystkultur er i konstant endring. Men den klinkbygde råseilbåten og andre tradisjonsbåter er fortsatt til berikelse for mange. Forbundet Kysten har 125 lokale kystlag som arrangerer ro- og seilturer under mottoet «vern gjennom bruk».

Tradisjonsbåten, enten den ligger på museum eller brukes på havet, er et konkret utgangspunkt for oppdagelsesferd. Kanskje finner du også båt et sted bak slektstreet ditt?

Kommentarer til denne saken