NRK har på sine nettsider 31. juli et oppslag om fergefri E-6. Bakgrunnen for dette er at NHO-direktøren i Nordland Daniel Bjarmann- Simonsen ønsker at myndighetene på ny ser på mulighetene for en fergefri E-6. I løpet av sommeren har tre fergestrekninger i Nordland hatt over 200 kanselleringer. Dette innbefatter den kanskje aller viktigste – fergestrekningen Bognes – Skarberget, som binder sammen landets hovedferdselsåre E-6.

Nasjonen har altså tidvis denne sommeren vært delt i to. Mulig omkjøring går via Sverige. Jeg nøler ikke med å betegne dette som en samferdselsmessig skandale.


SVs representant i Stortingets transportkomite, Mona Fagerås, er raskt ute med å betegne dette som et luftslott. Beregninger fra 2012 viser at kostnadene ved et slikt prosjekt da var beregnet til 8 milliarder (undersjøisk tunell i Tysfjord). Andre alternativ var tre broer med en kostnad på 11.7 milliarder. Med dagens priser kan man regne med en fordobling. Slik tenker altså denne samfunnsbevisste stortingspolitikeren.

Nordland er landets nest største industrifylke. Fylket er den største produsent av fiskeriprodukter. Turistnæringen i fylket er betydelig. Alle disse næringer antas å ha store tap på grunn av en håpløs situasjon innen samferdsel. Burde ikke Mona Fagerås ofre disse næringer en tanke? De står for en vesentlige del av sysselsetningen i fylket.

Nord Norge baneprosjektet er på ny ute på en ørkesløs vandring, slik den har vært i de siste femti årene. Skulle fergefri E-6 igjen bli aktualisert, frykter jeg konsekvensutredninger som vil ta uendeligheter av tid. I likhet med andre nordnorske samferdselsprosjekter, er jeg redd den til slutt vil ende trygt forvart i en byråkratskuff.

Hvorfor finner vi oss uten videre i dette? Hvor er stemmene fra de nordnorske stortingspolitikerne? All ros til NHO som har guts til å reise denne debatten.

En prioriteringssak

Mona Fagerås synes prisen for dette samferdselsprosjektet er urealistisk høy. Fornebubanen som skal gi Bærumsbeboerne en del minutter besparelse til Oslo, er 8.2km lang. Ifølge Aftenposten er kostnadene til dette prosjektet nå kommet opp i 31.6 milliarder. Hvis vi ser på andre samferdselsprosjektene rundt Oslogryta, innbefattet vei og jernbane er vi ikke langt unna 100 milliarder.

Som nordlendinger flest er vi enig om at vi skal ha en hovedstad å være stolt over. Bygg og institusjoner som rommer våre kulturskatter, skal selvsagt være presentable. I denne sammenheng tør jeg imidlertid minne om at Munchmuseet kostet 2.7 milliarder, Nasjonalmuseet 6.4 milliarder, Deichmanns bibliotek 2.6milliarder. Men også andre prosjekter har svimlende kostnader Nytt universitetssykehus i Oslo er foreløpig beregnet til 38 milliarder. Det nye regjeringskvartalet vil hvis opprinnelige planer vedtas, komme på ufattelige 40.7milliarder. Nasjonalteatret skal restaureres, våre vakre vikingskip skal få nytt museumsbygg, uvisst til hvilken pris.

Jeg er på det rene med at alle disse utgiftene ikke bare er statlige. Oslo kommune og Viken fylke har vesentlige utgifter på en del av prosjektene. Men det må være lov å peke på at andre deler av kongeriket har behov, spesielt innen samferdsel.

Det som fra det indre Østlandet ofte betegnes som periferi, står for inntekter som utgjør en betydelig del av nasjonens samlede inntekter. Dette gjelder spesielt olje, gass, metallurgisk industri, kraftproduksjon og produksjon av sjømat. Uten inntekter fra disse næringer, er jeg redd for at vi neppe kunne ha realisert nevnte prosjekter i Oslo.

Som en kuriositet kan jeg ikke la være å nevne at E-6 fortsatt går gjennom Narvik sentrum. Dagligvarer og biler som skal til Nordre Nordland. Troms og Finnmark kommer til Narvik via tog gjennom Sverige. Disse varer fordeles videre med vogntog. Dette betyr at ca 100 vogntog passerer byens sentrum i løpet av et døgn. 100 vogntog gjennom Karl Johan pr. døgn? Jeg bare spør.

En håpløs debatt

Opp gjennom årene har det vært en trøstesløs debatt rund landsdelens evne til å få gjennomslag for viktige prosjekter i Stortinget. Tidvis har ambisjonsnivåene til Tromsø og Bodø innen kultur, utdanning, helse og samferdsel gitt stortingspolitikerne fritt spillerom på grunn av steile holdninger i Nord-Norges to største byer.

Politikerne i disse to byer bør etter hvert innse at deres egen vekst, stort sett er avhengig av vekst i landsdelen for øvrig. Landsdelens store inntekter skapes faktisk ikke i disse byer. Administrasjon betyr utgifter, ikke inntekter. En ny deling av Troms og Finnmark, vil neppe gi landsdelens stemme større kraft. Skal disse byene ta lederskap i å skape en ny og troverdige framtid her nord, må en fra tid til annen innse at utvikling av det øvrige Nord Norge også vil være til gavn for deres egen kommune.


Jeg ser fortsatt ingen grunn til at vi ikke skal kunne klare å skape en framtid for den kanskje mest spennende delen av kongeriket. Mitt håp er at vettuge kommune- og fylkespolitikere må gå sammen om å skape en visjon for en landsdel som forhåpentligvis også kan være attraktiv for unge mennesker. Det krever vidsyn, vilje til å ofre og la kjepphester hvile.

Er dette for meget å be om?