En påske-epistel

Av

Påskehilsen fra en Karl Erik Harr i karantene, til det forgjettede land ved Vestfjorden.

DEL

MeningerNår jeg sitter her nede på Frogner i karantene vokser landet der nord som en drøm. Ikke rart at «Å eg veit meg eit land» er skrevet her oppe i gaten av en lengtende Elias Blix.

Vel har jeg lengtet meg til en hel del bilder gjennom årene, men dette å være absolutt avskåret fra å gjeste det forgjettede land ved Vestfjorden – se det er noe annet.

Man begynner å lure på om det i det hele tatt eksisterer. Kjerringøy blir noe som bare finnes i litteraturen. Et fabel-land mellom permene i Hamsuns bøker.

Men, jeg vet jo at det er der: Er der med vårlyset over Karlsøyfjorden. Med Landego som et skip for fulle seil sør i synsranden, og Lamholmen og Kvitingen som svømmende fugler ute i havlyset.

Fugler ja, og Tjelden som i sin lave flukt skjener inn på Vikansanden og slår seg kvitrende ned for å spankulere. Han har allerede kledt seg i festklær fram til påske, og ørna som spiler sine vinger over oss og tar en runde for å se om vi er der. Men det er vi ikke. Båtene står inne i naustmørket og venter tålmodig på vår.

Hvordan den blir vet ingen. Bare at solen stiger trofast over bygda og klokkene i kirketårnet tier. Vi kan ikke samles om påskemorgenens budskap. Vi kan sitte og drømme om verdens vakreste altertavle når solen stiger over Strandåtind og svanene flyr lavt over Kårholmen i sakte kino.

Den første påskedagen

her ved et hjemlig sund

Den dagen da Vårherre

steg opp av dødens blund –

da øser jeg for Faderen

min gamle gisne båt

og legger ut fra støa

til tjeldens lyse låt.

I luften høres vingeslag

og lyden av trompet.

Det er de ville svaner

som ror på himlens led.

Mens klokkeklangen klinger

i mine åretak

så ror jeg meg en salme

på første påskedag.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags