Han prøver å reparere de dubiøse anetavlene i NT, Ivar A, Markussen, men lykkes ikke, just fordi teologiske falsifikasjoner ikke lenger kan skjules. In casu ættetavlene til d´herrer Matteus og Lukas, ser man en konsiderabel diskrepans mellom dem, og denne kan ikke bortforklares gjennom de kurbetter som IAM presterer. Det fremgår tydelig nok av de to tavlene at de gjelder menns meritter i egenskap av fedre, "(...) fikk sønnen (...)", "(...) fikk sønnen (...)", etc. I mine eldre danske bibler heter det "(...) avlede sønnen (...)", etc. Tydeligere kan det ikke forstås! Og om man setter navnelistene på hodet, eller lar dem stå slik de er publisert i NT. kommer det ut på ett - navnene her står simpelthen i et inkonsekvent arrangement, og det skyldes ikke at juridiske relasjoner er kommet inn i bildet, slik IAM mener. Hvorledes oldtidens slektstavler fungerte, går f.ø. frem av 1. Mosebok 5: Det er heller ikke logisk å trekke "jomfruen" Maria inn i selskapet! Slektsregistret er forbeholdt mannssiden (agnat-siden). Kvinnesiden (kognat) holdes utenfor. Maria, Jesu mor, var blitt gravid uten å ha hatt noen coitus med en mann, ifølge Matteus (ikke desto mindre står han på listen over alle Jesu fedre). Flere andre i det bibelske selskap, inklusive Lukas, kaller Josef Jesu far. Hva angår Maria, så var hun datter av en Anna, og denne opptrer i en legende (apokryf), og der heter det at hun var unnfanget uten far, ergo parthenogenetisk (likesom Maria). Også denne relasjonen umuliggjør Maria som ættling til den berømte kong David (men det holder at kvinner ikke ble satt opp på slektstavlene).

Finnes det noen adekvat eksplikasjoner på problematikken á propos de legio inkonsekvenser Bibelen preges av? Absolutt, for ved siden av at kulturen har utviklet en rasjonell vitenskapelig naturkunnskap gjennom tidene, har man funnet de intellektuelle svarene på bibelhistoriens multiplekse kommers: Bibelens første skrifter er et virvar av legender, myter, overleveringer, overtro. I tillegg kommer alle såkalte nytestamentlige "spesialskrifter" som retter seg inn på legendene omkring Messias-troen. Problemene her er omfattende; således finner man allerede kritikken hos Celsus (170-tallet), Origenes (185-254),mfl., som alle viser de avvik som eksisterer. Hele seksjoner er enten blitt fjernet, eller tilføyd, og alt er blitt gjort for å tilpasse Kirkens politiske behov. Ett eksempel på bedrageriet er at Matteus-evangeliet (som ikke engang er skrevet av noen Matteus!), slutter ved kap 16, vers 8. Den såkalte slutten, som står i evangeliet, eksisterte ikke i de originale manuskriptene; den er "pålimt" av en eller annen skriftefader, og leses i dag i nytestamentene verden rundt. Sikre prov for at mennene bak det enerverende arbeide med å kopiere bibelmanusene, førte til misforståelser under tolkningen, hvilket fristet skribenten til å omskrive sentenser, endog stryke dem. Selv teologer som hollenderen Desiderius Erasmus Roterodamus og tyske Martin Luther, har ikke brydd seg med å redigere testamentene i bedre overensstemmelse med originale manuskripter. Og det har heller ikke de ansvarlige for Bibelselskapet i den nye oversettelse av 2011.

Bibelen er en syk fisk som svømmer i havet og forurenser vannet, Den burde bli bløgget, og vannet bli utskiftet.