Gå til sidens hovedinnhold

En nordnorsk ukultur?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Metoo-bevegelsen har både satt søkelyset på og senket terskelen for å varsle om seksuell trakassering. Mange av oss trengte denne bevegelsen for å tørre å gå ut med de overtramp vi har opplevd. Jeg trengte metoo. Tenk, jeg var ikke alene om å ha opplevd menn som så liketil snek hånden innenfor blusen min i arbeidstiden. Menn som hvisket at de skulle ta meg hardt på arbeidspulten min eller som bare kommenterte i hvor stor grad jeg så deilig ut i dagens arbeidsantrekk. Vi var flere! Mange, mange flere.

Selv om metoo har gjort det enklere å varsle, virker det som arbeidsgiver blir mer brydd enn bekymret når de får en varslingssak på bordet. Det virker som det er en generell tendens til å tulle bort slike hendelser, også blant de som blir trakassert. Selv om kommentarene og befølingen er ille, er det nærmest verre å være ”ho der som ikk(j)e tål en spøk”. Har metoo-bevegelsen truffet en nerve hos nordlendingene?

Det kan se ut til at metoo nettopp rokker ved noe av den nordnorske, uformelle væremåten. Som om metoo dreier seg om hvorvidt menn skal få lov å more seg og at kvinner ikke skal ta seg selv så høytidelig. Kall det gjerne en slags misforstått motpol til det såkalte krenkersamfunnet. Her skal vi iallefall ikke la oss krenke! ”Vi e jo kompisa! Såpass kjenn vi kværandre!” blir det sagt, mens vi galant tråkker over hverandres intimgrenser.

Selv har jeg skrevet under på at jeg ikke skal snakke mer om episodene som har skjedd på min arbeidsplass. Både jeg som varsler, og den som ble varslet om har skrevet ned og signert at vi rett og slett har to ulike versjoner på det som har skjedd. Det heter seg at vedkommende har unnskyldt hendelsene og at vi begge signerer på at det herved ikke skal snakkes mer om. Men det er ikke derfor jeg skriver under med pseudonym.

På jobb vil jeg huskes for arbeidet jeg gjør. Jeg ønsker ikke å være hun som varslet og lagde dårlig stemning. Jeg ønsker ikke flere kommentarer av slaget ”han bare e sånn”, som det kvinnelige verneombudet sa, da jeg som nytilsatt reagerte på min mannlige kollegas oppførsel. Jeg ønsker heller ikke flere av slaget ”men du lika han litt, gjør du ikke? Vess du skal vær ærlig?”.

Det er synd at metoo ser ut til å treffe de som i utgangspunktet oppførte seg, mens de det gjelder fortsetter å se på det hele som en heksejakt mot menn (som er ei interessant formulering i seg selv!). Med en liten håndbevegelse avfeier de det faktiske, og oppsøker likesinnede som er med å opprettholde disse holdningene.

Det verste er imidlertid at vi som har opplevd seksuell trakassering er i ferd med å gjøre retrett. Heller ikke jeg ser at det er verdt å ta kampen. Heller ikke jeg vil ha fokuset på at jeg er kvinne rettet mot meg. For heller ikke jeg har troa på en faktisk holdingsendring.

Kommentarer til denne saken