I 2016 ble Bodø kåret til Norges mest attraktive by for å satse på sentrumsutvikling og prosjektet «Ny by – ny flyplass». En viktig del av satsingen var massiv boligbygging, basert på en forventet sterk befolkningsvekst. I stedet faller befolkningsveksten i Bodø, år etter år. Det hjelper lite med «Ny by» – når stadig færre har mulighet til å flytte dit. Bodø er i ferd med å bli et fort. Vindeltrappa heises opp.

«En ny lufthavn i Bodø skal stå ferdig i 2025 og vil koste mellom 4,5 og 5 milliarder kroner», meldte NRK i 2017: «Dette er en milepæl for Bodø. Regjeringen, Venstre og KrF er enige om å sette i gang by- og flyplassprosjektet i Bodø», sa statsminister Erna Solberg, da hun kunngjorde at regjeringen lovte milliardene for prosjektet. Fra 2015 hadde kommunen omtalt prosjektet som «den viktigste strategiske saken på 100 år for Bodø». På et seminar for «Smarte byer» i 2018 – uttalte daværende Bodøs rådmann Rolf Kåre Jensen at «Den gamle flyplassen skal bli Norges smarteste bydel». Samme år viste Norconsult at «lufthavna blir et viktig regionalt knutepunkt som dekker markedets behov for flyruter og frakt, og bidrar til framtidig verdiskaping, næringsutvikling og bosetting». Dette ville «få en kapasitet på ca. 2,3 millioner passasjerer i året» (og) «bidra til bærekraftig utbygging og luftfart (og) skape rom for en ny bydel». Både nåværende regjering og Avinor har sagt ja. I 2022 var prosjektet økt til 7 milliarder, som finansieres av staten, Avinor og Bodø kommune (NRK, 9/5-22).

«Spørsmålet er om det egentlig vil være nok folk til å bo i alle disse boligene», skrev NRK Nordland i 2019. I 2023 er spørsmålet enda mer påtrengende: Behovet for 16 000 boliger i Bodø var begrunnet av en sterk befolkningsvekst, som var avgjørende for at prosjektet ble lønnsomt. Dette var et sentralt poeng i en samfunnsøkonomisk utredning av prosjektet, der forutsetningen var «at byen vokste med 1.15 prosent i året. Med andre ord skulle innbyggertallet i Bodø vokse fra 52.000 innbyggere til 90.000 i 2065 (…) En slik befolkningsvekst er ganske avgjørende for at prosjektet skal bli samfunnsøkonomisk lønnsomt», påpekte forsker Harald Thune Larsen, ved Transportøkonomisk institutt; han var med på å skrive utredningen (NRK 2019). Men da var bygging og fortetting i byen allerede i gang: På få år har Bodø sentrum blitt preget av lange rekker med høye leilighetsblokker. I tillegg skal altså 16 000 nye boliger bygges.

Det var ikke bare bybildet som ble endret. Det skapte store forventninger, både for kommunen og bolig-, bygge- og reisebransjen, og kanskje aller mest: Investorene. Men snart viste en SSB-beregning et helt annet bilde for den avgjørende befolkningsveksten i Bodø: Den sannsynlige innbyggerveksten var ikke i nærheten av det som kreves for å få solgt de 16 000 nye boligene som skal bygges: Nå beregner SSB at folketallet i Bodø er ca. 54 000 i 2030, og ca. 55 500 i 2050. Hvem skal kjøpe alle de nye boligene? SSB kan ta feil. Samfunn og verden endrer seg.

Men en vesentlig faktor er at boligprisene i Bodø og andre byer er nå så høye, at stadig færre har mulighet til å bosette seg der. Også leie er svindyrt. Det er derfor sannsynlig å knytte de høye boligprisene til den avtakende befolkningsveksten i Bodø. Et lignende mønster ser vi i også i Tromsø. I takt med de økende boligprisene i disse byene, har befolkningsveksten falt – særlig fra og med 2017. Hvis denne utviklingen fortsetter videre, går Bodø og Tromsø i nullvekst.

Det er med andre ord boligprisene – ikke innbyggertallet – som eskalerer i disse to byene: Dette drives av kapitalsterke aktører som kjøper opp flere leiligheter og tjener millioner på den høye prisveksten. I Avisa Nordland 8. desember påpekte Carl Erik Nyvold at investorer drar opp prisnivået. Han er teamleder for boliganalyse i Kunnskapsparken Bodø. En studie min kollega Alexander Berg Erichsen og jeg publiserte i høst, viser sterkt voksende forskjeller i boligpriser og boligformue mellom by og land i Sør-Norge. Den samme utviklingen har KB Nord-Norge vist for Nord-Norge. Mens boligprisveksten i byene øker nærmest eksponentielt, holdes boligprisene i distriktene lave og vokser sakte. Dette svekker mobiliteten i arbeidsmarkedet, fordi det blir stadig mer krevende å flytte fra bygd til by. I tråd med dette eskalerer formuesulikheten mellom by og land, som er en ny, sterkt voksende ulikhet. I Norge utgjør private boliger 71 % av all privat formue. Allerede i 2017 viste SSB at formuesulikheten i Norge passerte England. En betydelig andel av denne ulikheten er boligpriser mellom sentrum/periferi.

Nå ser vi at flere barnefamilier etablerer seg utenfor byene. Et eksempel på dette er Valnesfjord i Fauske kommune. Et annet eksempel er Steigen, også en av Bodøs nabokommuner. Der har befolkningsutviklingen snudd, fra negativt til pluss. Men både der og andre distriktskommuner møter tilflytterne et stort problem for en vedvarende boligmangel, fordi nybygging koster langt mer enn det boligen er verdt når den er ferdig. Da er risikoen høy, hvis du må flytte til byen om du mister jobben.

Da den norske modellen ble etablert, var boligpolitikken sentral. I dag snakker stadig færre om boligpolitikk. Nå heter det «å komme inn i boligmarkedet». Dersom den negative utviklingen skal snu, må boligspekulasjonen i byene tøyles.