Gå til sidens hovedinnhold

En hleg med spøkelser, død og håp

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Allehelgensdag har dype historiske røtter her i landet. Den har sitt merke på primstaven. Jeg tror at det ut i fra et folkehelseperspektiv er viktig med Allehelgenssøndag er 1.november, m Det er viktig med en dag hvor sorg og savn står i sentrum. Det er sunt å stoppe opp, gjerne i fellesskap, å reflektere over liv og død. Også den såkalte ”moderne” menneske har et forhold til dagen, selv om feiringen 31 oktober med spøkelser og onde ånder – ”Halloween” gjennom kommersielle krefter er blitt en årlig markering. Røttene til Halloween er ikke mindre enn 2000 år gamle. Celtic-folket feiret Samhain for å holde spøkelsene borte. Det blir nok færre spøkelser fredag kveld pga epidemien. Men godteri blir det sikkert!

Men like fremtredende som ”Halloween” har det blitt en skikk å tenne et lys ved gravene allehelgenssøndag. Ta en tur til en gravlund søndag! Lysene er et uttrykk for noe det er vanskelig å sette ord på, noe som det ikke er så enkelt å forklare. Det handler vel dypest sett om savn og lengsler.

Mange besøker også kirkene denne dagen..Flere menigheter har sendt innbydelser til pårørende som har mistet en av sine kjære det siste året og viser til at de døde vil minnes i kirken. De avdødes navn blir lest opp mens det blir tent lys. Mange av de som blir minnet er verken hverdags- eller høytidshelgener, men det er da heller ikke det som er det avgjørende.

Det å leve er menneskets største ønske og sterkeste drift. Men å leve kan være et vanskelig foretagende. Mange har ønsker om å gjøre ting om igjen, ha mye ugjort. I møte med døden kjenner vi på sorgen, men ofte er det takknemligheten som fyller oss, og ved den kan vi tenke at livet og døden er flettet i hverandre. Vi tenker på det avdøde betydde for oss. Vi opplever igjen og igjen at det avdøde var for oss vil forbli levende i oss gjennom alle minnene vi har. Minner som kan gjøre vondt, men som også gir trøst. Minner som har satt spor i oss og som kan fortsette å puste liv i oss fremover. Minner som forteller at kjærligheten er det viktigste –Det at vi opplever sorg vil også si at vi har opplevd kjærlighet, det å bli elsket. Det gir oss håp og liv, det som en generasjon kan gi den neste i gave.

Det avgjørende, den største utfordringen for kirken er nettopp å gi oss håp og hjelpe oss til å leve med hele alfabetet. Alt for ofte stanser vi opp før åog mister viktige sider av livet. Det vonde og vanskelige, døden skyver vi bort. Men det er livets grensesituasjoner som får oss til å ta i bruk hele alfabetet. Det kan være ulykker og død. Eller gleden ved en fødsel. Angst i livskriser der vi opplever at livet har gått fra oss.

Mister vi evnen til å sørge, mister vi evnen til å glede oss. ”Alt har sin tid” heter det hos Forkynneren. Det må være tid til fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp, en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse, en tid til ålete, en til å miste. Forkynneren regner opp livet med all dets mangfold og sine kontraster. For slik er jo livet, også til dem vi har tatt avskjed med. Men det å møte døden gjennom et menneske vi kjenner kan også gi oss et nytt perspektiv på livet. Det kan hjelpe oss til å skape noe nytt, skape nye muligheter til å se hverandre og sette mer pris på det vi har. Møtet med døden kan hjelpe oss til å se livets verdi og hjelpe oss til å leve det fullt ut.

Å være menneske betyr å leve med smerte og sår. Lidelser og sorg er en del av våre liv. Og det er for de fleste av oss ikke noe sykelig, vi trenger behandling og medikamenter for.

Vi må gi plass til hele livet med alle dets motsetninger. Dagen er ingen flukt fra denne verden, men en flukt inn i virkeligheten slik livet nå en gang er!

Kommentarer til denne saken